Hei :-)

I dag føler jeg at jeg med god samvittighet kan gå å legge meg som en trøtt og sliten mann.. Jeg har utfordret meg selv i dag, kanotur og en vanlig båttur i håp om fisk. Kjenner at det fortsatt er begrenset hvor lenge jeg klarer å sitte i båt. Men for at denne begrensningen skal bli mindre dominerende så må den tøyes og utfordres. Der er jeg på vei :-)

Velger å la dette bli et bildeinnlegg, med små kommentarer. Takk for at du fortsatt er med meg, vit at det gleder meg :-)

Heldig med været, heldig med plassen :-)

Et stort ferskvann hvor det også går laks, faktisk…

Båt til fiske etter laks og kano var tilgjengelig.

Det er noen år siden jeg sist satt i kano, selv om det var tøft til ryggen så var det GØY!

Det var flere som prøvde seg i kano, samtlige kom tilbake… med et smil om munnen.

På tide å fange litt laks…

I båt mens man ikke får laks-selfie… Men like blid :-)

Takk for i dag !

Kenneth Hasselstrøm

Hei hei!

I går var jeg trøtt… Det kom vel tydelig fram i gårsdagens innlegg. Når man er trøtt er det lurt å legge seg, da sovner man og etter noen timer våkner man igjen. Uthvilt og klar for en ny dag. Ganske så innlysende og opplagt… I teorien. Må bare si før jeg går videre at jeg var våken og ganske opplagt i dag, så den delen stemte. Det er den første delen som ikke fungerte helt i praksis. Det tok god tid før jeg sovnet, så vel på klokka siste gang sånn i to tiden. Sovnet. Så på klokka som var tre. Sovnet. Så på klokka som var fire. Sovnet igjen og så vel et par ganger til på klokka før jeg sto opp 07.30. Våken, klar for en ny dag og frokost.

En liten times bassengtrening i et basseng som holder 35 grader er godt for kroppen, man føler seg faktisk ganske myk (og litt mør) i muskler og ledd. Jeg klarte faktisk også å holde meg våken gjennom en teoritime, treningsøkt, kartlegginsgmøte og et infomøte. Det er jeg fornøyd med.

En liten spasertur i det aller nærmeste nærområdet ble det også. Tommel opp!

Jeg begynner nå å få en viss oversikt over hva som venter meg og hva jeg ønsker å bruke «fritiden» mellom øktene til.
For å nevne noe:
– Laksefiske
– Gåturer
– Sykkelturer
– Avslapping
I tillegg ønsker jeg å ta meg noen turer (med bil) til steder rundt Høylandet. Da skal jeg ha med meg speilreflekskameraet mitt. Det blir stas.

Det er en knall gjeng jeg er her sammen med, i tillegg til å være trivelige får de meg til å føle meg ung ;-)
De ansatte er både dyktige og veldig imøtekommende. Dette overgår så langt mine forventninger.

I morgen er det aktivitetsdag hvor vi skal på tur hvor det blir fiske, kanotur, grilling og sosiale aktiviteter. Spennende.

Jeg avslutter dagens innlegg med noen bilder:

Her er jeg!

Her er elva jeg skal prøve å lure laksen :-)

Gleder meg :-)

Mystiske kornsirkler? Dette må være noe for «Åndenes makt»…

Grip morgendagen!

Kenneth Hasselstrøm

Dagen har kommet, jeg er på plass :-)

Kjørte hjemmefra kl 06.15, med innlagte pauser så var jeg framme på Høylandet litt før 10.30, en halvtime før jeg hadde fått beskjed om å møte i resepsjonen. Timing ;-) Jeg var litt i tvil, et lite øyeblikk, om jeg skulle ta til høyre hvor det sto «Varelevering» eller om jeg skulle ta til venstre hvor det sto «Hovedinngang». Jeg valgte det siste… Lurt.

Namdalen Rehabilitering – «Here I come»…

Romfordeling, infomøte, en liten spasertur og tre måltider senere så er denne kroppen trøtt. Skikkelig trøtt…
Rommet og lokalene ser uforskammet bra ut, dette tror jeg blir knall. Alle forutsetninger er tilstede, nå er det opp til meg, dette skal jeg klare. Dette må jeg klare. Banna bein, nå vil jeg tilbake til et så normalt liv som mulig, reisen har virkelig begynt. Det fortjener jeg. Det skylder jeg meg selv, det skylder jeg familien min. En far og en ektemann har begynt på en viktig reise. Før jeg blir for filosofisk på grunn av trøtthet gjør jeg nok lurt i å avslutte for i dag.

Morgendagen byr på kartleggingsmøter og treninger og hva ellers dagen måtte by på, så får vi se i morgen gjennom tekst og bilder hvordan det er her og hvordan dagen har gått.

Takk for at du tar deg tid til å lese :-)

#SakteMenSikkert

En trøtt hilsen fra

Kenneth Hasselstrøm

Hei igjen :-) (Jepp, et smiletegn)

Det er nå kun en drøy uke til jeg skal på et treukers rehabiliteringsopplegg i Namdalen.

Er jeg der jeg ønsker å være før oppholdet starter? Nei.
Trenger jeg egentlig å bekymre meg for det? Nei, det er en grunn til at jeg skal på dette rehabiliteringsopplegget. «Raskere tilbake» heter det. Så, om jeg ikke nådde det målet jeg satte meg så… Målet? Det var jo som sagt et ønske, et ønske om å være sånn noenlunde forberedt på en hverdag med trening og tøying av grenser. Det føler jeg at jeg er, mentalt så er jeg veldig innstilt på dette. Fysisk trenger jeg dette. Praktisk så er det meste ordnet så da er det bare å si: «Bring it on!».

Det neste blogginnlegget kommer når jeg er installert på rommet mitt på Namdalen Rehabilitering. Ventetiden er snart over og «alvoret» er snart igang.

I teksten som kommer nå prøver jeg og forklare hvorfor denne prosessen har tatt og fortsatt vil ta tid.
De siste årene har jeg savnet det jeg en gang hadde. Ikke alt selvfølgelig, man har en tendens til å huske det som passer og det går fort fra savn over til drømmer. Urealistiske drømmer. Så hva skjer som regel med urealistiske drømmer? De går sjelden i oppfyllelse. Man er dømt til å mislykkes og føler et nederlag. Det er lett å glemme at tiden går og at dette medfører naturlige endringer både i interesser og prioriteringer, for meg hadde tiden utenfor stått stille. Jeg ville tilbake til der jeg var før problemene startet. Dette hverken lar seg gjøre eller er å foretrekke, det vet jeg nå. Motet forsvinner sakte men sikkert og man havner i en ond spiral. Slik jeg ser det gjenstår det da tre valg, det ene valget kan fort betegnes som en urealistisk drøm.
Man bryter rett ut av spiralen og så er man fri! Det er dette valget mange i dag tror er det rette, det ser best ut på CVen og arbeidsgivere og samfunnet klapper i hendene og skryter av deg.
Men.
Jepp, dette er i mine øyne, i mitt tillfelle og gjelder sikkert også for mange andre, feil valg. Det kjennes sikkert riktig ut, kanskje det er det også for noen sjeler, men realiteten er at for mange så forlater man egentlig ikke spiralen. Den utvides. Hvordan da?, spør du sikkert. Problemet er ikke løst, diameteren er bare større og nedstigningen går saktere.
Hva er de andre valgene? Er de bedre?
Det ene valget er bedre og det andre valget er verre. Jeg tar det verste først.
Dette er egentlig ikke et valg, men man kan fortsette nedstigningen i den spiralen man befinner seg i. Helt til man treffer bunnen. Hva som er bunnen er vanskelig å beskrive, det kan være på det tidspunktet man gjør et ANNET «valg». Bunnen er det laveste punktet man er på i en prosess eller tilstand, det å være på bunnen mener jeg ikke betyr at man har kommet til «The end». Desto lengre ned man kommer jo lengre er veien tilbake. Så da er selvsagt det siste valget å snu, ta spiralen opp igjen. Det er ikke bare å gå tilbake, man må rydde på veien. Noe av det man finner graver man ned på stedet mens andre ting putter man i sekken så man har kontroll på det. Dette tar tid, ofte lang tid.
Det er i denne prosessen jeg er nå, på vei opp spiralen. Målet mitt er å bli så bra som mulig slik at jeg kan ha et så normalt liv som mulig. Med familien min, sosialt og yrkesmessig.

Denne bloggen er en del av min vei opp spiralen og jeg takker alle som støtter meg i denne prosessen.

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

Hei

takk for at du tar deg tid til å lese dette :-)

Den siste tiden har vært bedre enn på lenge, selv om kroppen ikke er på topp så er motet desto høyere oppe. Dette går rett vei. Selv i gode perioder har man dårlige dager, det er hvor fort man reiser seg igjen som er viktig. Det er spesielt på dette området jeg har hatt stor fremgang de siste månedene. Jeg klarer å se opp og fram, jeg har fått troen på at ting blir bedre.
Hvordan er en dag for meg, en dag hvor ikke alt er så bra som det burde?
Kanskje slik:

Vekkerklokka på mobilen plystrer og kvitrer i et økende volum, først knapt hørbart for så å bli irriterende høyt. Øynene åpner seg sakte og hånden går på automatikk mot telefonen hvor en bevegelse blir gjentatt i et desperat forsøk på å slå av spetakkelet. Endelig stille. Som en mumifisert skikkelse på vei opp fra myra etter noen tusen år våkner jeg sakte og prøver å fokusere på verden rundt meg. Kroppen kommer også etter, støl og lettere anspent. Noen enkle men viktige tøyeøvelser står for tur, først føttene, så armene og nakken. Til slutt hoftebevegelser og tøying av rygg. Joda, jeg er våken. Joda, hofte og fot byr på samme menyen i dag som tidligere. Jeg får bare svelge dette i dag også selv om jeg er rimelig mett.

Første etappe er som hos fleste andre mennesker, badet/toalettet. Deretter kjøkkenet og en kopp kaffe som tas med på stua og sofaen. Første etappe er over, dagens første hvilepause står for tur. Små bevegelser i ankler, hofte, nakke og armer utgjør dagens andre tøyeøvelser. Hopper jeg over noe av dette om morgenen tar jeg med meg et dårlig utgangspunkt videre utover dagen. Kroppen, hodet eller begge deler kommer ikke igang om jeg «jukser» i denne prosessen.
Når morgenrutinene mine er unnagjort starter mitt bidrag til familiens morgenrutiner.
Noen ganger kjenner jeg at motet er høyere enn andre ganger, hvor lang denne morgenrutinen tar avhenger like mye av min mentale tilstand som den fysiske. Det henger ofte sammen, men ikke alltid.

Tenk deg at du våkner om morgenen og føler en sorg og oppgitthet uten at du kan forklare hvorfor, en snikende følelse av at du har gjort noe galt. Du vet at du ikke har gjort noe, men følelsen kommer uansett. Du finner ingen knagger å henge dette på, det er vanskelig å jobbe med følelser man kjenner opphavet til. Har du gjort noe galt mot noen, har du sviktet eller mistet noen? Ingenting stemmer. Rundt deg beveger familien seg som om ingenting har skjedd, nettopp fordi ingenting har skjedd. For dem. Men hva med deg, hva har skjedd?
Du leter etter et svar, med tankene og med blikket, det blir vanskelig å forholde seg til noe annet. Hvorfor? Hvorfor trist nå da, ingenting har jo skjedd.

Etterhvert må du ut å treffe andre mennesker, tankene er fortsatt på denne vonde følelsen. Den abstrakte men likevel så konkrete følelsen av at noe er galt. Noen er skuffet eller sint på deg. Hvem kan det være, selv om du vet at ingen har grunn til det, så slipper ikke følelsen. Det kan hende du blir lei deg eller til og med sint. Hjernen jobber på spreng, bevisst og ubevisst. Dette går utover konsentrasjonen din, det er begrenset hvor mye informasjon du klarer å motta. Både verbalt og visuelt. Alt blir et kaos av tanker, ord, beskjeder og bilder fra hverdagen. Du møtte flere personer du snakket med denne dagen, alt gikk nok greit, men virket du fjern, tro? Sa du noe ute av sammenheng? Hva sa de du møtte, hva sa du og hva tenkte du? Alt blir til en grå masse hvor ting flyter sammen i hverandre. Du sitter sliten i sofaen etter denne dagen, en dag hvor det ikke skjedde mye. Men du er utslitt. Du vil bare sove, men hjernen jobber fortsatt med de samme tankene. Det tar lang tid før du får sove.

Når du så våkner morgenen etter er det to tenkelige scenarioer, du våkner med samme følelse eller så er denne følelsen borte. Like fort og uforklarlig som den kom. Du vet at noen ganger våkner du med en vond følelse i en uke, andre ganger kan det være en dag. Det kan også ta et par uker mellom hver gang. Det vet du aldri. Dette gjør deg usikker og sliten.
Trolig så har du det ikke slik. Trolig så virker dette helt merkelig og usannsynlig for deg. Man våkner rett og slett ikke med den følelsen uten at det er en spesifikk og lett forklarlig grunn til det. En årsak man tar tak i å fikser i løpet av kort tid. Trolig.
Faktisk så er dette mer vanlig enn man skulle tro, dette gjelder ikke bare meg. Et hvert tilfelle er forskjellig og alle takler det på forskjellig vis. Noen klarer det bedre enn andre. Dette er en «svakhet» man rett og slett ikke snakker om til daglig. I frykt for hva som vil skje og hvordan andre vil reagere. Det er lettere å holde det inne i seg selv og håpe på at det fikser seg snart.

Dette var et kort eksempel på hvordan en dag for meg kan utarte seg. Jeg vet det er vanskelig å forestille seg dette, men hadde det vært enkelt å gjøre noe med så hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg prøver. Prøver og feiler. Det tar lang tid, men sakte men sikkert blir det bedre. Sakte men sikkert. Sakte. Jeg velger å si sikkert.

Klem fra

Kenneth Hasselstrøm

Tjobing!

Jeg hadde bestemt meg for å gjøre ting som utfordret både ryggen og hodet, begge deler følger hverandre blir det sagt. Gjør man ting som gleder hodet tar man tankene bort fra smertene og utfordrer man smertene blir ting litt mer som normalt og det liker hodet. For meg er det å sitte lenge i bil tidvis såpass smertefullt at jeg har unngått det i lengre tid, nå skulle den biten utfordres. Kjøretur til Molde.

Kona og jeg pakket sakene og forlot barna hjemme med deres tante, min svigerinne, en langhelg i Molde ventet. Torsdag til søndag. Det er behagelig når 1. mai havner på en fredag :-)

En ting måtte jeg gjøre før vi kjørte til Molde, de gamle brillene mine var me-eget slitt, det var på tide å hente de nye brillene jeg hadde kjøpt. De ble ferdige akkurat tidsnok til turen. En av de tingene jeg prøver på er å sette fokus på små men viktige positive opplevelser. For meg var det at brillene ble ferdige i tide en slik opplevelse. Viktig med marginer som går i min favør, det er slik jeg må tenke. Og brillene?…

De forrige brillene var nøytrale, det er ikke disse. Det vil ta litt tid å venne seg til det.

Selv om jeg «fryktet det verste» gikk turen til Molde egentlig ganske greit, mange stoppene ble det heller ikke på den i underkant av 3,5 timers turen. Opptur.

Været var fint, helt til…

Fint vær helt til vi nærmet oss Molde…

Det var en vegg av skyer og regn som møtte oss på veien, men det bekymret oss ikke. Vi har bil med tak og rommet på hotellet er innendørs. Det viktigste er at vi kan slappe av ei helg, noe min kone trenger kanskje mer enn meg. Det kan ikke være enkelt å ha fulltidsjobb med et fulltids master-studie ved siden av og i tillegg ha en mann med de problemene jeg har. Da blir ei langhelg i Molde som liten ferie fra hverdagens stress og mas.

Dette var ei helg vi hadde sett fram til ei god stund. så været ga vi blaffen i…

Vi nærmer oss Molde…

Vel framme i Molde får vi tildelt rommet vårt og etter noen samtaler med hun i resepsjonen får vi oppgradert rommet vårt. Junior-suite. Nå går jo alt vår vei. Snakker om flaks, Stort rom med rund seng, sofagruppe, skrivebord og en chaiselong. Havutsikt. Det gledes…

Et hjørne av rommet, unnskyld, suiten vi fikk tildelt :-)

Skal man være pirkete så ser ei rund seng bedre ut enn det er å ligge i den, den ble litt for myk etter min smak. Men for all del, det var digg og litt til å være på dette rommet.

Da vi våknet neste morgen hadde det skjedd noe rart ute, skyene var borte og sola lyste opp Moldefjorden og fjellene rundt. Vakkert!

Flott utsikt fra rommet.

I sterk kontrast fra dagen før.

Etter å ha inntatt en god og mektig frokost labbet vi over til Moldebadet, et koselig lite svømmeanlegg hvor vi slappet av i det våte element i en drøy time. Nå ville vi se Atlanterhavsveien, for den hadde vi hørt så mye om. Det tok oss ca 50 minutter å kjøre dit, den var litt kortere og mindre spektakulær enn jeg hadde forestilt meg. Men vi hadde uansett vært der, det var tross alt det viktigste.

Første del av Atlanterhavsveien når du kommer fra moldesiden.

Vært der, gjort det og nå på tide å komme seg inn til Molde by igjen. Greit å utnytte det fine været, tenkte vi. Vi begynte å nærme oss molde, og så…

Her starter en vegg av skyer og regn inn mot Molde.

Vi brydde oss som sagt ikke så mye om været, vi fikk gjort det vi planla, både utendørs fikk vi sett ting og innendørs i butikker fikk vi kjøpt ting. En vellykket tur som nok ladet batteriene litt.

Turen hjem gikk også greit, et par dager med lemster kropp tåler jeg, det gir mersmak å oppleve nye ting.

Dette var en kort oppsummering av turen til Molde, en positiv opplevelse for kropp og sinn. Det var kanskje ikke det største og lengste turen det har vært skrevet om, men for meg var dette et steg i riktig retning. Det er akkurat slike ting jeg trenger.

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei igjen :-)

Først…
Jeg klarer å holde motet sånn noenlunde oppe til tross for ei uke med mye smerter, det er hofte og fot som har vært problemet. Det kan lettest sammenlignes med å ha tannpine fra hofta og ned til tærne 24/7, hver gang man anstrenger seg så hugger det til. Men, som sagt så holder jeg motet oppe. En viktig årsak til dette er at jeg har vært flinkere til å fylle på med ting som gir meg positive opplevelser. Flere små ting som til sammen gjør hverdagen enklere. I tillegg så hjelper det at en av mine hovedinteresser, fotball, har gitt meg mye glede den siste tiden.

…så
Nå som «alle» vet noe om hvordan jeg har det, befinner jeg meg i en litt merkelig situasjon. Mange i mitt nærmiljø og i min omgangskrets vet nå litt om hva som skjuler seg bak maska. Noe jeg er komfortabel med, faktisk. Det som er interessant er at jeg vet ikke hvem som vet, bortsett fra de som har kommentert eller trykket «liker» på facebook. Slikt sett er facebook og andre sosiale medier fine arenaer for å spre slike nyheter. Mange har sikkert sett det jeg skrev uten å like eller kommentere, helt greit det også, noe som gjør at jeg fortsatt ikke vet hvem som vet. Skal stoppe der, roter meg litt bort mens jeg prøver å forklare at selv om du vet hvordan jeg har det så er det ikke sikkert at jeg vet at du vet. Eller noe slikt. Det fine med denne bloggen er at jeg slipper å legge ut og forklare hvordan jeg har det eller har hatt det. Ikke minst så slipper andre å føle at de må spørre meg om helsa når de møter meg på, for eksempel butikken, man kan hilse som vanlig eller snakke om hverdagslige ting. Ganske kjekt.

Nyhetens interesse er ferskvare, tilførselen av ferske saker er avgjørende for å holde på leserne, mener jeg å ha lest et sted. Nå har ikke jeg tenkt å bli tabloid, men det fikk meg til å tenke litt. Jeg har ingen tanker om at denne bloggen skal bli et sponsorobjekt, jeg kommer ikke til å ta med motetips eller andre rosa tema og provoserende eller sjokkerende er vel heller ikke det første som faller meg inn. På den andre side så ønske jeg jo at noen leser det jeg skriver, så hvordan skal jeg få dere der ute til å ville fortsette å lese bloggen min? Det vil jeg gjerne høre noe om :-)

En ting har jeg tenkt å gjøre, bloggen blir todelt. En side med oppdateringer fra hverdagen og en side med bakgrunnshistorien. Så da vil det bli tre faner på siden, «Hjem» – «Om meg» – «Bakgrunn».

Jeg har nettopp vært en tur i Molde, det lovte jeg at jeg skulle skrive noen ord om, samt legge ut et par bilder. Det kommer i løpet av morgendagen, torsdag 7. mai.

Inntil da…

Vi snakkes

Kenneth Hasselstrøm