Jeg og familien har nettopp kommet tilbake fra en ukestur til London, et solid mentalt og fysisk påfyll…
Først som sist: Jeg sprengte grenser som aldri før, omtrent hver dag, mentalt sett var jeg rett og slett helt konge! Jeg var helt sjef i mitt eget lille kongerike og er stolt som faen. Pokker så stolt. Ikke så stort skritt for menneskeheten, men et stort byks for meg. Nå som det er sagt, her kommer innlegget:

Bitene etter bobla som sprakk hadde såvidt begynt å bli samlet igjen da vi dro til London. Spenningen var tilstede på mange områder, jeg visste det ville bli en utfordring å traske gatelangs, inn og ut av butikker og å stå i kø på et utvalg av severdigheter. Jeg hadde en plan, eller rettere sagt en avtale med meg selv. Den hadde to punkter:
1 – Uansett smertenivå så skal jeg ikke klage eller synes synd på meg selv.
2 – Smerten eller frykten for smerte skal ikke hindre meg på noe som helst tidspunkt.

Tilleggspunkt, kall det gjerne punkt 3, er faktisk hvile. Det er viktig å få et balansert forhold mellom aktivitet og hvile. Man har da lært noe…

Samme innhold, ny holdning.

Sitter eller ligger jeg i en sofa og kjenner etter, så er det utrolig hvor mye galt jeg finner ved meg selv. Fysisk og mentalt. Nå som ryggen er bedre er det vel ikke noen grunn til å la de «gamle» begrensningene styre hverdagen min, eller? Hvorfor tar det da så pokkers lang tid for hjernen min å endre et uønsket mønster? Eller tankegang. Det er da for svingende ingen sak å endre tankesettet i retning av noe man ønsker mer enn noe annet i hele verden. Det er jo så lett å få dårlige vaner, hvorfor sliter jeg da med å få gode vaner? Dette er et kort resymé over tankene mine det siste året.
Nå, endelig, føler jeg at noe er i ferd med å endre seg. Det går sakte og ikke etter mine planer, men jeg tenker på en ny måte. Jeg har begynt å ta mer hensyn til meg selv, hva jeg har lyst på. Før dere tenker og tror at dette er en kamp mellom meg og de rundt meg, så slapp av. Jeg tenker på at om jeg har lyst til å dra til, f.eks. London, så gjør jeg det. Smertene bestemmer ikke nå, det gjør jeg. Jeg fikk ei flott uke i London sammen med de jeg elsker mest i hele verden. Familien min.

Jeg holder ut i større grad enn på mange år, en av årsakene er at jeg har blitt flinkere til å slappe av og å få tilbake energi mellom slagene. Jeg gjør det faktisk med god samvittighet nå. Endelig. Så det så!
Aktivitetsnivået er også høyere og det er faktisk lettere å komme seg ut, uansett hva målet er. Flere turer kommer det nok til å bli, altså turer i skog og mark. Selv om det nok blir en stund til, det kan dere være glade for, at jeg poserer på facebook i thights på en eller annen topp…

Det var alt for denne gang og jeg runder av med litt info:

Det er sommer, selv om været skulle mene noe annet, derfor er det vanskelig å si hvor ofte bloggen blir oppdatert. Dette innlegget kom sent, jeg vet heller ikke når neste innlegg kommer. Sjekk innom bloggen eller følg med på facebook.

I løpet av høsten kommer bloggen til å endre seg litt, både på innhold og form. Kommer tilbake til dette senere.

Fortsatt god sommer og kos dere alle som en, vit at dere fortjener det :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

PS! Hvem av disse to er en voksfigur fra Madame Tussauds?

Han til venstre vokser litt hver dag, hun til høyre er av voks…

Jeg velger å starte dette innlegget med ordet ‘jeg’, ganske bevisst egentlig, det er JEG som må gjøre endringene som skal til for at akkurat JEG skal komme meg videre. Når det er sagt, så må jeg ikke glemme å si
Hei…
og takk for at du fortsatt leser bloggen min, eventuelt takke nye lesere for akkurat dere tar dere tid til å lese det jeg skriver. Jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg at akkurat du leser det jeg har på hjertet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de som har gitt meg tilbakemeldinger i det virkelige liv. Det å få høre at så mange leser bloggen og å få de positive tilbakemeldingene varmer virkelig. Det hjelper og gir meg inspirasjon til å jobbe videre, ikke bare med bloggen men også med det viktigste. Helsa. Takk :-)

Trene – spise -sove

I tre uker våknet jeg og gikk til dekket frokostbord til faste tider, trente til oppsatte tider og hadde faglig og åndelig input mellom slagene. I tre uker hadde jeg fagpersoner med glødende interesse og støtte for meg og mine kroppslige opp- og nedturer og mine humørsvingninger. I tre uker var jeg sammen med andre, som var og er i mildere eller verre situasjon enn meg og som gjerne brukte av sin egen vesle tid og energi til å lyse opp hverdagen for andre. I tre uker. Tre uker.

Jeg presset meg hardt. Jeg presset meg langt. Endringer skjedde, av og til nesten uten at jeg merket det, andre ganger gjorde jeg små hopp. Det kunne være etter et mentalt ballespark eller etter en kroppslig eller mental respons som bråvåknet i meg. Jeg hadde framgang. Jeg var på gli. Pessimisten var på vei ut døra og optimisten var allerede langt inne i stua. Jeg hadde trua… kunne jeg skrevet for å få det på rim, men skriver heller at jeg for første gang på flere år kjente at jeg var på rett vei. På vei oppover spiralen.

Med under en uke igjen av oppholdet kom savnet av familie, hjem og hverdagen. Et godt tegn.

Hverdag hver dag

Vel hjemme oppdaget jeg fort at hodet fortsatt var i «institusjonsmodus», det ble plutselig veldig mye å forholde seg til. Det å komme tilbake til hverdagen var som å hoppe på en karusell i fart, jeg måtte bare holde meg fast så godt jeg kunne. Et totalt surr og kaos i hodet førte til hodepine og jeg ble irritabel og det ble vanskelig å gjennomføre de planlagte aktivitetene.
Etter noen dager begynte jeg så smått å gå noen turer, jeg tvang meg selv til å være både fysisk og sosialt aktiv. Det lønte seg nok, for etter ei uke begynte ting å falle på plass. Heldigvis var jeg oppmerksom på dette, jeg hadde blitt fortalt at det å komme hjem ville bli en stor overgang. Av erfaring visste jeg også at jeg bruker gjerne ei lita uke på slike overganger, dette gjorde at jeg holdt motet oppe og visste at det var normalt. Etter at den bobla jeg hadde levd i hadde sprukket og sendt meg ut i alle retninger har jeg nå samlet meg igjen, nå skal bitene settes sammen igjen og planene utføres i praksis. En spennende tid, altså.

Heldigvis er det sommer, selv om været her i Trøndelag skaper høststemning, kropp og sinn har det bedre på sommeren uansett. Det er den perfekte tid å begynne på mitt løp, det har jeg bestemt. Så slik blir det. Banna bein. Jeg skal gå høsten og vinteren i møte med en forbedret kropp og et bedre mot en tidligere. Ja, for pokker, JA!

Gi noen du er glad i en klem og be vedkomne sende den videre, kanskje den tilslutt ender opp hos deg selv igjen. :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm