#SakteMenSikkert

Jeg velger å starte dette innlegget med ordet ‘jeg’, ganske bevisst egentlig, det er JEG som må gjøre endringene som skal til for at akkurat JEG skal komme meg videre. Når det er sagt, så må jeg ikke glemme å si
Hei…
og takk for at du fortsatt leser bloggen min, eventuelt takke nye lesere for akkurat dere tar dere tid til å lese det jeg skriver. Jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg at akkurat du leser det jeg har på hjertet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de som har gitt meg tilbakemeldinger i det virkelige liv. Det å få høre at så mange leser bloggen og å få de positive tilbakemeldingene varmer virkelig. Det hjelper og gir meg inspirasjon til å jobbe videre, ikke bare med bloggen men også med det viktigste. Helsa. Takk :-)

Trene – spise -sove

I tre uker våknet jeg og gikk til dekket frokostbord til faste tider, trente til oppsatte tider og hadde faglig og åndelig input mellom slagene. I tre uker hadde jeg fagpersoner med glødende interesse og støtte for meg og mine kroppslige opp- og nedturer og mine humørsvingninger. I tre uker var jeg sammen med andre, som var og er i mildere eller verre situasjon enn meg og som gjerne brukte av sin egen vesle tid og energi til å lyse opp hverdagen for andre. I tre uker. Tre uker.

Jeg presset meg hardt. Jeg presset meg langt. Endringer skjedde, av og til nesten uten at jeg merket det, andre ganger gjorde jeg små hopp. Det kunne være etter et mentalt ballespark eller etter en kroppslig eller mental respons som bråvåknet i meg. Jeg hadde framgang. Jeg var på gli. Pessimisten var på vei ut døra og optimisten var allerede langt inne i stua. Jeg hadde trua… kunne jeg skrevet for å få det på rim, men skriver heller at jeg for første gang på flere år kjente at jeg var på rett vei. På vei oppover spiralen.

Med under en uke igjen av oppholdet kom savnet av familie, hjem og hverdagen. Et godt tegn.

Hverdag hver dag

Vel hjemme oppdaget jeg fort at hodet fortsatt var i «institusjonsmodus», det ble plutselig veldig mye å forholde seg til. Det å komme tilbake til hverdagen var som å hoppe på en karusell i fart, jeg måtte bare holde meg fast så godt jeg kunne. Et totalt surr og kaos i hodet førte til hodepine og jeg ble irritabel og det ble vanskelig å gjennomføre de planlagte aktivitetene.
Etter noen dager begynte jeg så smått å gå noen turer, jeg tvang meg selv til å være både fysisk og sosialt aktiv. Det lønte seg nok, for etter ei uke begynte ting å falle på plass. Heldigvis var jeg oppmerksom på dette, jeg hadde blitt fortalt at det å komme hjem ville bli en stor overgang. Av erfaring visste jeg også at jeg bruker gjerne ei lita uke på slike overganger, dette gjorde at jeg holdt motet oppe og visste at det var normalt. Etter at den bobla jeg hadde levd i hadde sprukket og sendt meg ut i alle retninger har jeg nå samlet meg igjen, nå skal bitene settes sammen igjen og planene utføres i praksis. En spennende tid, altså.

Heldigvis er det sommer, selv om været her i Trøndelag skaper høststemning, kropp og sinn har det bedre på sommeren uansett. Det er den perfekte tid å begynne på mitt løp, det har jeg bestemt. Så slik blir det. Banna bein. Jeg skal gå høsten og vinteren i møte med en forbedret kropp og et bedre mot en tidligere. Ja, for pokker, JA!

Gi noen du er glad i en klem og be vedkomne sende den videre, kanskje den tilslutt ender opp hos deg selv igjen. :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm