Tilbake fra rehabilitering. Tilbake til hverdagen. Tilbake.

Klokere enn da jeg dro? Javisst

Sprekere enn da jeg dro? Jada

Økt tro på at jeg vil klare å komme meg tilbake i jobb igjen? Jepp. Det også.

En ting, derimot, hadde jeg ikke forventet meg. Det var faktisk noe som hente meg i løpet av disse ukene, omlag en uke ut i oppholdet. Mye nytt å forholde seg til, mange inntrykk og uvanlig mye bevegelse/trening hadde gjort at jeg var sliten fysisk og mentalt. Ingen bedring som jeg kunne se eller føle. Langt inne i meg hadde jeg fortsatt troen på at dette skulle bli bedre, jeg måtte stå på slik at jeg kunne si til meg selv at jeg hadde gjort det jeg kunne. Selv om jeg ikke skulle lykkes med å komme videre. Selv om jeg skulle gå på en vegg av smerte og oppgitthet. Jeg hadde lovet familien min, lege, psykolog, nav, kontaktpersoner og behandlere på rehabiliteringen og aller viktigst: Meg selv(!) at uansett… Uansett hvor vondt jeg får og hvor sliten jeg blir, så skal jeg delta. Delta på alle aktiviteter. Delta på all undervisning. Delta på alle utflukter og sosiale inititativ.

Så var det da, omtrent ei uke ut i oppholdet, at jeg var noen minutter unna å låse meg inn på rommet mitt og be alt og alle holde seg unna. Jeg satt og ventet på at det skulle bli servert kveldsmat, og alt jeg kunne tenke på var å dra hodet under dyna og ligge der å synes synd på meg selv. Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg følte meg som en motsatt Kong Midas, alt jeg gjorde ble til dritt, det sporet jeg hadde havnet i hadde blitt for dypt. Innse det, du eier ikke det som skal til for å lykkes med noe som helst. Planen var klar, sitt her til det blir servert middag, spis middag, gå på rommet, lås døra og synes synd på deg selv. Det kan du, der er du trygg og det vet du at du mestrer. Applaus, fanfare og god natt!

Da ser jeg at det kommer en mann, ustø til beins men bestemt, han går rett bort til kaffeautomaten. Ordner seg en kopp kaffe og setter kursen mot en av stolene ikke langt fra meg. På veien bort til stolen han hadde sett seg ut havner en del kaffe på gulvet, ikke mye, men nok til at det blir noen spor etter han. Han setter koppen forsiktig fra seg mens han konsentrerer seg om å holde balansen. Det gikk bra. Han retter seg opp og ser seg litt rundt, smiler og sier at sånn må man regne med når man sliter med å stokke beina riktig. Han går bort til en av de ansatte på kjøkkenet mens han smiler og kommenterer hendelsen til et par av de andre som han passerer. Han kommer tilbake og ikke langt etter han kommer det noen som tørker opp den spilte kaffen.

Etter at den første slurken med kaffe er unnagjort ser han seg rundt i rommet. Han smiler og hilser på et par han tydeligvis har møtt før. Han kommenterer at han er veldig fornøyd med hvordan det gikk, for pokker, han kunne fortelle at han var helt lam for under et år siden. Et par eldre damer, de han hilste på, bekrefter dette tilbake til mannen. De kunne fortelle han hvor utrolig mye bedre han var nå enn sist han var her. Det kunne han bekrefte og sa stolt tilbake at «alt ligger mellom ørene», det hadde han aldri vært i tvil om. Etter at han hadde våknet opp fra et halvt år i koma og legene kunne fortelle at livet fra nå av ville bli som en lam pleiepasient, hadde han nektet å gi opp. Alt ligger mellom ørene. Det var der kampen tilbake til livet skulle starte, «fuck legene», han ga vel pokker i hva de mente. Det var hans liv, alt ligger mellom ørene, han skulle klare å gå igjen. Se på meg nå, sa han mens han lo.

Jeg lo også, men bare utenpå. Inni meg skjelte jeg meg selv ut etter alle noter og unoter. Her hadde en person uten å vite det, bare ved å være seg selv, gitt meg et solid ballespark akkurat da jeg trengte det som mest.

Jasså ja, Kenneth, så du sitter her å synes synd på deg selv? Resten av samtalen, eller utskjellingen av meg selv kan dere sikkert tenke ut selv.

Ferien på «Selvmedlidenhetens strand» var over.

Dette var kun den første «oppvåkningen», når jeg først hadde begynt å se litt bortenfor min egen navle, fant jeg ut at min fysiske tilstand måtte virke som en drøm for mange andre.

Er jeg, eller har jeg vært lam? Nei. Trenger jeg hjelpemidler til hverdagslige gjøremål? Nei, slettes ikke!

Javisst har jeg og har jeg hatt vondt, problemene jeg har er og har vært reelle nok. De har til tider vært nesten uutholdelige. Mange kamper mot helsevesen og andre vesen har vært kjempet av meg og mine nærmeste. Men det var før. Hva med nå? Nå, derimot, har jeg alle muligheter til å bli relativt bra igjen. Ja, smertene vil trolig være der, men i hvor stor grad de skal påvirke meg er stort sett opp til meg.

Jeg skal pokker meg vise hva jeg kan få til, denne gutten skal tilbake til hverdagen. Tilbake til livet. Tilbake til arbeidslivet. Familien min fortjener det, JEG fortjener det. Dette mine damer og herrer, er min gave til meg selv. Min gave til de jeg er glad i. En gave. En gave jeg skal pakke ut hver dag resten av livet.

Motstand vil komme, men her er det jeg som bestemmer.

Alt ligger mellom ørene.

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei verden!

Lenge siden sist… men jeg lever i beste velgående :-)
Jeg har gått, syklet, svømt, løpt i vann, fisket, utført rygg- og hofteøvelser, danset og flirt mer de siste par ukene enn på lenge. Kroppen responderer fint og jeg merker faktisk en framgang. Jippi! :-)

Dagene har vært lange og innholdsrike, alt fra bassengtrening til undervisning, turer og ablegøyer. Man leker jo ikke at man er på Høylandet ;-)
Årets Revyfestival er fra 1. til 5. juli, så den går jeg dessverre glipp av, men vi har det arti’ læll …

Det har vært dårlig med oppdateringer på bloggen min nettopp av den grunn at jeg rett og slett har vært så trøtt og sliten på kveldene at jeg ikke har maktet det. Her må man prioritere :-)

Dette innlegget blir også kort, men må passe på å si at dere leste riktig. Kenneth har faktisk danset, noe tilnærmet dans i hvertfall. Det var rytmer og det var koreograferte bevegelser. Det er ikke det verste, på mandag skal jeg opptre sammen med andre mer eller mindre frivillige her på senteret… Det er visstnok invitert folk fra nærområdet, samt lokalavisa (!). Heldigvis kommer det ikke et TV-team… Kenneth gjør ting han ikke har gjort på lenge (med god grunn)…

Nok for i dag, dere må ta vare på hverandre og gi noen dere er glad i en ordentlig god klem. Det vet jeg at jeg skal gjøre førstkommende onsdag, da kommer jeg hjem :-)

God helg!

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei

Det har vært noen hektiske og slitne dager, mye aktivitet som kjennes på kroppen, har rett og slett ikke hatt ork og overskudd til å skrive.

Med vondt skal vondt fordrives var det vel noen som sa en gang i tiden, jeg håper det er noe i det… Jeg har vondt men noe annet er ikke å vente. På sikt vil det bli bedre :-)

Blir ikke så mye mer i dag, restitusjon er viktig, det blir hovedaktiviteten min på kveldene.

Jeg har det bra og gjør små fremskritt hver dag, dette blir bra.

Merker at jeg har vært borte fra familien snart ei uke nå, det er noe som mangler rundt meg…

Avslutter med noen ord min datter (9 år) skrev til meg på et «motivasjons-ark»:

Stå på pappa – fra Vilja

Jeg vil at du skal stå på for meg pappa.
Jeg vil at du skal sprenge grensene dine.
Jeg vil at du skal kjempe mot det vonde i kroppen din.
Roser er røde, fioler er blå, jeg vil at du skal stå skikkelig på.
Elsker deg pappa.

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm