#SakteMenSikkert

Hei hei og takk for sist!

Det er gledelig å høre at flere av de jeg snakker med faktisk låner bloggen min et øye og et øre ved jevne mellomrom. Det setter jeg virkelig pris på og jeg synes det er kjekt at så mange faktisk forteller meg det. Tilbakemeldingene har kun vært positive, hvilket også gjør meg glad. Er det noe du ønsker kunne vært gjort på en annen måte eller som du er uenig i så fortell meg det gjerne. Bloggen min er et offentlig nettsted og ris og ros er en del av gamet ;-)

Dagens innlegg er flerdelt, vel egentlig todelt men den ene delen består av flere deler. Uansett, før jeg forvirrer dere mer, den første delen er et slags ukesukk. En ting som opptar meg eller som jeg mener er viktig å snakke om. Dette kan være positive eller negative saker. Dagens ukesukk er, tja bedøm selv…

Del to handler om…. meg. Helse, jobb og snusslutt.

Så, vi kjører igang ;-)

Del 1…

Et tilfeldig smil til en tilfeldig forbipasserende kan i teorien reddet liv. Et ekstremtilfelle, javisst, men et lite smil, et nikk med hodet eller et aldri så lite «hei» er ofte alt som skal til for å gjøre andres hverdag litt bedre. Det er gratis, har veldig få bivirkninger og kan ha en større effekt enn de dyreste piller. Når man smiler, nikker eller trykker liker så viser man at man har sett vedkommende, man viser anerkjennelse. I vår tid, hvor sosiale medier har erstattet mye sosial omgang og tradisjonelle måter å vise sin støtte på, så blir alt så tydelig. Antall likes på Facebook eller Instagram står der svart på hvitt og er som et eksamensresultat for enkelte. Du aner ikke hvor mange som har sett det, ikke engang hvor mange som likte det, alt du vet er hvor mange (eller få) det var som faktisk styrte musepekeren/fingeren mot en knapp som viser «tommel opp». Trykk. Liker.

Nå har Facebook visstnok lyttet lenge nok til og etter hvert helt eller delvis valgt å imøtekomme en økende mengde folk som ønsker en «liker ikke»- eller «misliker»-knapp. Argumentet er at man kan da ikke trykke «liker» på meldinger med et trist budskap. Nei, kanskje ikke, men man kan ta seg bryet med å kommentere dersom det ikke er for slitsomt eller tar for lang tid… Poenget mitt er at dette bør Facebook være forsiktig med, tenke over hva funksjonen skal være, den kan fort bli misbrukt. «Liker ikke» kan fort bli en voldsom effektiv måte å utføre den digitale mobbingen på. Et lite varsko fra meg altså.

Jeg kan ikke bare skrive om negative eller alvorlige ting, balanse er viktig. Mener jeg.

Det positive med sosiale medier er spredningen av en del budskaper som kan være livreddende. Da tenker jeg mest på de meldingene som fører til litt mer enn en økt bruk av #bryDeg og #NoeMåGjøres og andre trend-hashtags. (trendtags?). Mange har gjort noe etter kampanjer på det store internett, gjort ting som har endret andres liv. Reddet liv. Gitt liv og plantet håp i ganske så golde blomsterbed… (jøss)

Kudos og kred og hva de nå sier, det oser respekt av slikt.

Del 2…

For å få fokuset på noe annet, i fare for å virke litt egoistisk, for min del viktigere. Meg. Altså, helse og tilstanden ellers. Grunnen til at denne bloggen ble opprettet.

Hvordan går det egentlig med undertegnede?

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan det går med helsa, snuseslutten, jobb, det nye oppholdet på Namdal Rehabilitering og om hva som skjer med bloggen min. Både tekst- og lydversjonen.

Alt dette skal nå bli besvart. I dag. Her. Nå… Les videre.

For å ta det siste først, lydbloggen fortsetter. En lydversjon av bloggen vil enten komme samtidig eller i rimelig tid etter tekstbloggen. Det vil ikke bli en opplesing av bloggen, slapp av, det vil være en litt dyperegående versjon av den bloggen du nå leser. Litt sånn som TV2 gjør det, «vil du vite mer om dette, går du inn på…», i dette tilfellet siden med lydbloggen.

Så… Snus.

Tenker jeg på snus?

Ja.

Hele tiden?

Nei!

Har jeg sprukket?

Ne-hei! (men jeg har drømt at jeg har gjort det flere ganger, men det teller ikke så det så!)

Jeg er ikke helt kvitt suget etter snus, men det er bare som en skygge av seg selv. Ikke stor og mørk og som blir større jo lenger ned sola kommer. Neida, det er mye svakere enn det en gang var.

Det er fortsatt en del situasjoner og anledninger jeg forbinder med det å ta seg en snus som jeg ikke har vært gjennom. Det tror jeg vil gå bra. Størst utfordring blir det nok med festligheter hvor inntak av drikkevarer med aldersbegrensninger har en fremtredende rolle. Det forekommer ikke ofte for min del så spenningen er der fortsatt. Det kommer til å gå så bra ‘atte…

Det er litt tidlig å uttale seg om min praksis i arbeidslivet, det har ikke gått to uker. En ting er sikkert, jeg tar små skritt. Det er flere viktige ting som nå skal på plass. En av disse tingene er det sosiale. Det å komme seg ut av huset for å tilbringe tid med arbeidskollegaer må ikke undervurderes. Det er en omstilling i hodet og jeg er glad for at jeg har denne sjansen. Jeg velger foreløpig ikke å si noe om hvor jeg jobber. Det er best slik inntil videre :-)

Det er nå litt over en måned til jeg skal på et såkalt re-opphold på Namdal Rehabilitering. Dette tror jeg er viktig og jeg ser egentlig fram til det. Kroppen min trenger det. Hodet mitt trenger det. 10 dager med fokus på meg og min opptrening igjen. Et supert tilbud, supre ansatte og «pasienter» i supre lokaler og omgivelser. (gratisreklame fordi de fortjener det)

Hva med ryggen, hofta og klesskapet? Foten.

Smertene er der fortsatt, ikke like fremtredende til tider, men de er der. Det skal jeg ikke bruke så mye tid på. Det er ingen nyhet at jeg har vondt, jeg skal heller sørge for å spre nyhetene om smertenes eventuelle bortgang. Med glede. Direkte fra åstedet.

Kondisjonen min er et eget kapittel, ikke et lystig kapittel med en berg- og dalbane av opplevelser og følelser. Et tilnærmet sorgens kapittel. Men selv om den lukter ille, den er ikke død ;-)

Jeg kan herved sende ut en liten oppfordring/ et ønske. Skrevet i form av en annonse.

Tapt/funnet

Kondisjon forsvunnet. Forsvant sakte men sikkert i løpet av en liten tiårsperiode,
små livstegn er registrert i form av noen ekstra kilo her og der.
Kan være mistet i nærheten av en eller annen turløype.
Lyder navnet «Kom igjen nå, dette klarer du!».
Om noen ønsker å hjelpe meg å finne igjen min sårt savnede kondisjon,
så ta gjerne kontakt slik at vi kan gå sammen.
Legg igjen beskjed til Kenneth på facebook (på vegg eller som privatmelding).

Fant et bilde på det store internettet jeg synes er ganske bra ;-)

—

Dette innlegget ble kanskje i lengste laget, men det var vel en del som jeg følte jeg burde skrive denne gangen. Det er viktig at jeg forteller at om jeg ikke føler det er noe å skrive om så blir det feil å bare skrive. Jeg vet fortatt ikke hvilken farge denne bloggen har, det eneste jeg vet er at den ikke er rosa… Noen forslag, kanskje ? ;-)

Uansett, det var alt for i dag. Takk for at du tok deg tiden til å lese dette.

Har du lyst til å høre mer, så kan du komme tilbake på fredag. Da legger jeg ut lydbloggen.

(det tar litt tid å faktisk prate det inn og redigere det)

Ta vare på deg selv og dine nærmeste!

Klem fra

Kenneth Hasselstrøm