Hei folkens

Det er lenge siden jeg har oppdatert bloggen nå, altfor lenge.
Noen ganger sliter jeg med tiden.
Noen gang sliter jeg med inspirasjonen.
Jeg har begynt å skrive mange ganger, men har hatt en høy sensur på meg selv. Her mener jeg ikke ufint språk eller snusket innhold, noen ganger blir det enten for personlig eller at jeg føler at det inkluderer en tredjepart.Denne gangen slapp nok gjennom sensuren til at jeg publiserer det på bloggen.

Perioden som kommer vil være preget av trening for min del. Vel, det å bruke ordet trening i denne sammenhengen kan kanskje virke provoserende på noen. For meg er det trening og det er det som teller for meg. Jeg vender nå nesen mot Namdal Rehabilitering igjen. Et re-opphold venter.

En fantastisk trivelig og faglig dyktig gjeng venter på meg… Vel, de venter kanskje ikke på meg i den forstand, jeg retter det til: En ny tur til Høylandet, hvor et nytt møte med en fantastisk trivelig og faglig dyktig gjeng venter meg. Sånn, dagens reklame. Gratis. Velfortjent.

Daglige treninger/ øvelser på apparater, matter og i vann og ute på tur er noe av det jeg gleder meg til. Jeg kommer til å bli sliten. Lei meg. Glad. Forbannet. Innbitt. Tygd og spyttet ut. Men mest av alt så vil jeg nok føle mestring. Jeg trenger det. Jeg ønsker det. Jeg er villig til å knuse en god del egg for å få til denne omeletten ;-)

Som en bonus… En ren, pen og skinnende bonus. Det er en fare for at et par kilo forsvinner på veien. Trivselsvekten har økt noe den siste tiden, på tide å justere den tilbake.
Bedre fysisk form, bedre mentalt selvbilde og noen kilo mindre i bagasjen… Alt henger sammen… Alt sitter mellom ørene. Alt er opp til meg.

Jeg har nå vært i arbeidspraksis en drøy måned, ting begynner å falle litt mer på plass. Veldig sakte men jeg merker forskjell. Det har tatt tid både for kropp og hode. Noen dager har kroppen sagt at nok er nok, mens andre dager har hodet bedt om fred… Så er det noen dager, de små dagene som gjør en forskjell, hvor hverken kropp eller hode blander seg inn i mine gjøremål. De dagene hvor man frivillig setter igang noen småprosjekt på ettermiddagene også. Etter jobb. Etter at ungene er tilbake fra skolen. Etter middagen.

Snart lærer jeg meg sikkert å fordele kreftene, de fysiske og mentale kreftene, litt bedre. Det blir fort slik at man brenner det kullet man har, uten å tenke på at det kommer en dag etterpå.

Jeg merker at jeg er mer sliten når ettermiddagen kommer. Det er normalt. Jeg er normal.
Jeg merker at det er godt når helgen kommer. Det er normalt. Jeg er normal.

Det er ikke så mye som skal til, små opplevelser i løpet av en dag som gjør at jeg føler meg normal. De små kommentarene jeg gir mine barn. «Dere må skynde dere barn, pappa skal på jobb». «Jeg henter deg etter jobb». I samtaler generelt er det litt greiere å si at man skal på eller har vært på jobb. Dette gjør noe med selvfølelsen. Endelig er jeg en del av samfunnet igjen. Ja, det er bare en arbeidspraksis. Det gir jeg en stor blank «F» i, det er et viktig steg for meg. Det er et riktig steg for meg. Mentalt og fysisk sett gir dette meg muligheten til å trene meg opp til det nivået arbeidslivet krever. For en person som ufrivillig har vært utenfor arbeidslivet så lenge som jeg har, er dette perfekt.

Før jeg reiste til Namdalen forrige gang var jeg i overkant optimistisk på planlagte blogginnlegg , jeg er mer realistisk denne gangen og sier: Vi får se. Eller høre. Mer kan jeg ikke si.

Inntil neste gang, gi noen et kompliment da vel, fordi de fortjener det… ;-)

(Trykk gjerne liker om du ikke allerede har gjort det, hadde vært gøy å kunne passere 300..)

High Five

Kenneth Hasselstrøm

Hei hei og takk for sist!

Det er gledelig å høre at flere av de jeg snakker med faktisk låner bloggen min et øye og et øre ved jevne mellomrom. Det setter jeg virkelig pris på og jeg synes det er kjekt at så mange faktisk forteller meg det. Tilbakemeldingene har kun vært positive, hvilket også gjør meg glad. Er det noe du ønsker kunne vært gjort på en annen måte eller som du er uenig i så fortell meg det gjerne. Bloggen min er et offentlig nettsted og ris og ros er en del av gamet ;-)

Dagens innlegg er flerdelt, vel egentlig todelt men den ene delen består av flere deler. Uansett, før jeg forvirrer dere mer, den første delen er et slags ukesukk. En ting som opptar meg eller som jeg mener er viktig å snakke om. Dette kan være positive eller negative saker. Dagens ukesukk er, tja bedøm selv…

Del to handler om…. meg. Helse, jobb og snusslutt.

Så, vi kjører igang ;-)

Del 1…

Et tilfeldig smil til en tilfeldig forbipasserende kan i teorien reddet liv. Et ekstremtilfelle, javisst, men et lite smil, et nikk med hodet eller et aldri så lite «hei» er ofte alt som skal til for å gjøre andres hverdag litt bedre. Det er gratis, har veldig få bivirkninger og kan ha en større effekt enn de dyreste piller. Når man smiler, nikker eller trykker liker så viser man at man har sett vedkommende, man viser anerkjennelse. I vår tid, hvor sosiale medier har erstattet mye sosial omgang og tradisjonelle måter å vise sin støtte på, så blir alt så tydelig. Antall likes på Facebook eller Instagram står der svart på hvitt og er som et eksamensresultat for enkelte. Du aner ikke hvor mange som har sett det, ikke engang hvor mange som likte det, alt du vet er hvor mange (eller få) det var som faktisk styrte musepekeren/fingeren mot en knapp som viser «tommel opp». Trykk. Liker.

Nå har Facebook visstnok lyttet lenge nok til og etter hvert helt eller delvis valgt å imøtekomme en økende mengde folk som ønsker en «liker ikke»- eller «misliker»-knapp. Argumentet er at man kan da ikke trykke «liker» på meldinger med et trist budskap. Nei, kanskje ikke, men man kan ta seg bryet med å kommentere dersom det ikke er for slitsomt eller tar for lang tid… Poenget mitt er at dette bør Facebook være forsiktig med, tenke over hva funksjonen skal være, den kan fort bli misbrukt. «Liker ikke» kan fort bli en voldsom effektiv måte å utføre den digitale mobbingen på. Et lite varsko fra meg altså.

Jeg kan ikke bare skrive om negative eller alvorlige ting, balanse er viktig. Mener jeg.

Det positive med sosiale medier er spredningen av en del budskaper som kan være livreddende. Da tenker jeg mest på de meldingene som fører til litt mer enn en økt bruk av #bryDeg og #NoeMåGjøres og andre trend-hashtags. (trendtags?). Mange har gjort noe etter kampanjer på det store internett, gjort ting som har endret andres liv. Reddet liv. Gitt liv og plantet håp i ganske så golde blomsterbed… (jøss)

Kudos og kred og hva de nå sier, det oser respekt av slikt.

Del 2…

For å få fokuset på noe annet, i fare for å virke litt egoistisk, for min del viktigere. Meg. Altså, helse og tilstanden ellers. Grunnen til at denne bloggen ble opprettet.

Hvordan går det egentlig med undertegnede?

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan det går med helsa, snuseslutten, jobb, det nye oppholdet på Namdal Rehabilitering og om hva som skjer med bloggen min. Både tekst- og lydversjonen.

Alt dette skal nå bli besvart. I dag. Her. Nå… Les videre.

For å ta det siste først, lydbloggen fortsetter. En lydversjon av bloggen vil enten komme samtidig eller i rimelig tid etter tekstbloggen. Det vil ikke bli en opplesing av bloggen, slapp av, det vil være en litt dyperegående versjon av den bloggen du nå leser. Litt sånn som TV2 gjør det, «vil du vite mer om dette, går du inn på…», i dette tilfellet siden med lydbloggen.

Så… Snus.

Tenker jeg på snus?

Ja.

Hele tiden?

Nei!

Har jeg sprukket?

Ne-hei! (men jeg har drømt at jeg har gjort det flere ganger, men det teller ikke så det så!)

Jeg er ikke helt kvitt suget etter snus, men det er bare som en skygge av seg selv. Ikke stor og mørk og som blir større jo lenger ned sola kommer. Neida, det er mye svakere enn det en gang var.

Det er fortsatt en del situasjoner og anledninger jeg forbinder med det å ta seg en snus som jeg ikke har vært gjennom. Det tror jeg vil gå bra. Størst utfordring blir det nok med festligheter hvor inntak av drikkevarer med aldersbegrensninger har en fremtredende rolle. Det forekommer ikke ofte for min del så spenningen er der fortsatt. Det kommer til å gå så bra ‘atte…

Det er litt tidlig å uttale seg om min praksis i arbeidslivet, det har ikke gått to uker. En ting er sikkert, jeg tar små skritt. Det er flere viktige ting som nå skal på plass. En av disse tingene er det sosiale. Det å komme seg ut av huset for å tilbringe tid med arbeidskollegaer må ikke undervurderes. Det er en omstilling i hodet og jeg er glad for at jeg har denne sjansen. Jeg velger foreløpig ikke å si noe om hvor jeg jobber. Det er best slik inntil videre :-)

Det er nå litt over en måned til jeg skal på et såkalt re-opphold på Namdal Rehabilitering. Dette tror jeg er viktig og jeg ser egentlig fram til det. Kroppen min trenger det. Hodet mitt trenger det. 10 dager med fokus på meg og min opptrening igjen. Et supert tilbud, supre ansatte og «pasienter» i supre lokaler og omgivelser. (gratisreklame fordi de fortjener det)

Hva med ryggen, hofta og klesskapet? Foten.

Smertene er der fortsatt, ikke like fremtredende til tider, men de er der. Det skal jeg ikke bruke så mye tid på. Det er ingen nyhet at jeg har vondt, jeg skal heller sørge for å spre nyhetene om smertenes eventuelle bortgang. Med glede. Direkte fra åstedet.

Kondisjonen min er et eget kapittel, ikke et lystig kapittel med en berg- og dalbane av opplevelser og følelser. Et tilnærmet sorgens kapittel. Men selv om den lukter ille, den er ikke død ;-)

Jeg kan herved sende ut en liten oppfordring/ et ønske. Skrevet i form av en annonse.

Tapt/funnet

Kondisjon forsvunnet. Forsvant sakte men sikkert i løpet av en liten tiårsperiode,
små livstegn er registrert i form av noen ekstra kilo her og der.
Kan være mistet i nærheten av en eller annen turløype.
Lyder navnet «Kom igjen nå, dette klarer du!».
Om noen ønsker å hjelpe meg å finne igjen min sårt savnede kondisjon,
så ta gjerne kontakt slik at vi kan gå sammen.
Legg igjen beskjed til Kenneth på facebook (på vegg eller som privatmelding).

Fant et bilde på det store internettet jeg synes er ganske bra ;-)

—

Dette innlegget ble kanskje i lengste laget, men det var vel en del som jeg følte jeg burde skrive denne gangen. Det er viktig at jeg forteller at om jeg ikke føler det er noe å skrive om så blir det feil å bare skrive. Jeg vet fortatt ikke hvilken farge denne bloggen har, det eneste jeg vet er at den ikke er rosa… Noen forslag, kanskje ? ;-)

Uansett, det var alt for i dag. Takk for at du tok deg tiden til å lese dette.

Har du lyst til å høre mer, så kan du komme tilbake på fredag. Da legger jeg ut lydbloggen.

(det tar litt tid å faktisk prate det inn og redigere det)

Ta vare på deg selv og dine nærmeste!

Klem fra

Kenneth Hasselstrøm

Heisann

Nå er det lenge siden jeg la ut noe på bloggen min. Årsaken er, om noe kjedelig, at jeg rett og slett ikke har følt at det har vært noe å skrive om. En kort lydblogg har forklart og beskrevet min erfaring med å slutte med snus. Der har det ikke skjedd stort den siste tiden, jeg holder meg fortsatt. Har tidvis lyst på snus, men ikke så sterkt at det er fare for sprekk. Ikke nok til å lage ny lydblogg eller det helt store innlegget.

Så hva skjer da?

Jeg er generelt mer i bevegelse og deltar i hverdagen på en helt annen måte enn hva som har vært tonen de siste årene. Noen opp og nedturer i kropp og sinn er det selvsagt. Såpass ærlig skal jeg være at når kroppen krever fokus pga smerter så er det tyngre mentalt. Det positive nå er at jeg kommer meg hurtigere mentalt, kanskje fordi jeg tenker på en annen måte. Kanskje fordi kroppen er bedre generelt sett. Kanskje.

Men, nå…

Nå skjer det noen endringer for meg. Det er høst og hverdagen begynner å komme tilbake til normalen her hjemme. Som i de fleste andre hjem. I tillegg begynner fritidsaktiviteter for skolebarn å snike seg inn i timeplanen. Alt ligger til rette for dobbeltbooking og vanskelige prioriteringer. Håndball, sang eller teater? Alle tre? Enda flere?

I tillegg…

Jeg begynner nå i arbeidspraksis. Javel, praksis tenker du…

Det er en reell jobb, med reelle arbeidsoppgaver som etter endt praksis forhåpentligvis skal lede til en fast jobb. De første 3-6 månedene betaler NAV, altså dere andre skatteytere – så tusen takk til dere ;-) . Dette for at jeg skal ha muligheten til å venne kroppen min på en arbeidsrettet rutine, uten at en arbeidsgiver trenger å ta for store sjanser. Jeg har tross alt vært utenfor arbeidslivet en stund nå, om enn ufrivillig, så blir det sett på som et usikkerhetsmoment. Det skjønner jeg. Virkelig. Så nå har jeg muligheter til å komme meg tilbake i en arbeidssituasjon, endelig, en spennende tid ligger foran meg. Vi snakker her om 50%, noe jeg tror er nok nå i starten. Dette kan justeres i forhold til hvor mye kroppen klarer, uansett er dette en stor framgang for meg. :-)

Det var alt for denne gang, jeg kommer tilbake om ikke så lenge ;-)

«High five» fra

Kenneth Hasselstrøm

Hei internett!

I dag har jeg et par nyheter…

Først:

Bloggen min har fått ei ny fane som heter «Lydblogg/podcast», hva kan det være mon tro?
Jepp, det er akkurat det det er… Det er lyd. Det er meg. Det er… ja jeg vet ikke helt, kanskje for de litt spesielt interesserte? Den første episoden har dessverre litt lavere lyd enn ønsket, jeg har «boostet» den så godt jeg kunne. Epsisode 2 er allerede delvis innspilt og der er lyden betraktelig bedre, se der, man lærer jo litt hver dag ;-)

så, nummer to:

Der må jeg henvise dere til podcast-siden… Ser dere hva jeg gjorde der, i ren TV2-stil, beklager det skal ikke skje igjen ;-) Men jeg kan gi dere et lite hint: Jeg sier farvel til en god venn… (ooops I did it again…)

Det var det lille jeg hadde for denne gang, neste gang skal jeg skrive litt om følgende saker ;-) :

– Det går i rykk og napp og litt fram og tilbake.
– Sommeren er snart over og hverdagen banker på døra.
– Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Ha ei fantastisk helg alle sammen :-)

Kenneth Hasselstrøm

Jeg og familien har nettopp kommet tilbake fra en ukestur til London, et solid mentalt og fysisk påfyll…
Først som sist: Jeg sprengte grenser som aldri før, omtrent hver dag, mentalt sett var jeg rett og slett helt konge! Jeg var helt sjef i mitt eget lille kongerike og er stolt som faen. Pokker så stolt. Ikke så stort skritt for menneskeheten, men et stort byks for meg. Nå som det er sagt, her kommer innlegget:

Bitene etter bobla som sprakk hadde såvidt begynt å bli samlet igjen da vi dro til London. Spenningen var tilstede på mange områder, jeg visste det ville bli en utfordring å traske gatelangs, inn og ut av butikker og å stå i kø på et utvalg av severdigheter. Jeg hadde en plan, eller rettere sagt en avtale med meg selv. Den hadde to punkter:
1 – Uansett smertenivå så skal jeg ikke klage eller synes synd på meg selv.
2 – Smerten eller frykten for smerte skal ikke hindre meg på noe som helst tidspunkt.

Tilleggspunkt, kall det gjerne punkt 3, er faktisk hvile. Det er viktig å få et balansert forhold mellom aktivitet og hvile. Man har da lært noe…

Samme innhold, ny holdning.

Sitter eller ligger jeg i en sofa og kjenner etter, så er det utrolig hvor mye galt jeg finner ved meg selv. Fysisk og mentalt. Nå som ryggen er bedre er det vel ikke noen grunn til å la de «gamle» begrensningene styre hverdagen min, eller? Hvorfor tar det da så pokkers lang tid for hjernen min å endre et uønsket mønster? Eller tankegang. Det er da for svingende ingen sak å endre tankesettet i retning av noe man ønsker mer enn noe annet i hele verden. Det er jo så lett å få dårlige vaner, hvorfor sliter jeg da med å få gode vaner? Dette er et kort resymé over tankene mine det siste året.
Nå, endelig, føler jeg at noe er i ferd med å endre seg. Det går sakte og ikke etter mine planer, men jeg tenker på en ny måte. Jeg har begynt å ta mer hensyn til meg selv, hva jeg har lyst på. Før dere tenker og tror at dette er en kamp mellom meg og de rundt meg, så slapp av. Jeg tenker på at om jeg har lyst til å dra til, f.eks. London, så gjør jeg det. Smertene bestemmer ikke nå, det gjør jeg. Jeg fikk ei flott uke i London sammen med de jeg elsker mest i hele verden. Familien min.

Jeg holder ut i større grad enn på mange år, en av årsakene er at jeg har blitt flinkere til å slappe av og å få tilbake energi mellom slagene. Jeg gjør det faktisk med god samvittighet nå. Endelig. Så det så!
Aktivitetsnivået er også høyere og det er faktisk lettere å komme seg ut, uansett hva målet er. Flere turer kommer det nok til å bli, altså turer i skog og mark. Selv om det nok blir en stund til, det kan dere være glade for, at jeg poserer på facebook i thights på en eller annen topp…

Det var alt for denne gang og jeg runder av med litt info:

Det er sommer, selv om været skulle mene noe annet, derfor er det vanskelig å si hvor ofte bloggen blir oppdatert. Dette innlegget kom sent, jeg vet heller ikke når neste innlegg kommer. Sjekk innom bloggen eller følg med på facebook.

I løpet av høsten kommer bloggen til å endre seg litt, både på innhold og form. Kommer tilbake til dette senere.

Fortsatt god sommer og kos dere alle som en, vit at dere fortjener det :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

PS! Hvem av disse to er en voksfigur fra Madame Tussauds?

Han til venstre vokser litt hver dag, hun til høyre er av voks…

Jeg velger å starte dette innlegget med ordet ‘jeg’, ganske bevisst egentlig, det er JEG som må gjøre endringene som skal til for at akkurat JEG skal komme meg videre. Når det er sagt, så må jeg ikke glemme å si
Hei…
og takk for at du fortsatt leser bloggen min, eventuelt takke nye lesere for akkurat dere tar dere tid til å lese det jeg skriver. Jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg at akkurat du leser det jeg har på hjertet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de som har gitt meg tilbakemeldinger i det virkelige liv. Det å få høre at så mange leser bloggen og å få de positive tilbakemeldingene varmer virkelig. Det hjelper og gir meg inspirasjon til å jobbe videre, ikke bare med bloggen men også med det viktigste. Helsa. Takk :-)

Trene – spise -sove

I tre uker våknet jeg og gikk til dekket frokostbord til faste tider, trente til oppsatte tider og hadde faglig og åndelig input mellom slagene. I tre uker hadde jeg fagpersoner med glødende interesse og støtte for meg og mine kroppslige opp- og nedturer og mine humørsvingninger. I tre uker var jeg sammen med andre, som var og er i mildere eller verre situasjon enn meg og som gjerne brukte av sin egen vesle tid og energi til å lyse opp hverdagen for andre. I tre uker. Tre uker.

Jeg presset meg hardt. Jeg presset meg langt. Endringer skjedde, av og til nesten uten at jeg merket det, andre ganger gjorde jeg små hopp. Det kunne være etter et mentalt ballespark eller etter en kroppslig eller mental respons som bråvåknet i meg. Jeg hadde framgang. Jeg var på gli. Pessimisten var på vei ut døra og optimisten var allerede langt inne i stua. Jeg hadde trua… kunne jeg skrevet for å få det på rim, men skriver heller at jeg for første gang på flere år kjente at jeg var på rett vei. På vei oppover spiralen.

Med under en uke igjen av oppholdet kom savnet av familie, hjem og hverdagen. Et godt tegn.

Hverdag hver dag

Vel hjemme oppdaget jeg fort at hodet fortsatt var i «institusjonsmodus», det ble plutselig veldig mye å forholde seg til. Det å komme tilbake til hverdagen var som å hoppe på en karusell i fart, jeg måtte bare holde meg fast så godt jeg kunne. Et totalt surr og kaos i hodet førte til hodepine og jeg ble irritabel og det ble vanskelig å gjennomføre de planlagte aktivitetene.
Etter noen dager begynte jeg så smått å gå noen turer, jeg tvang meg selv til å være både fysisk og sosialt aktiv. Det lønte seg nok, for etter ei uke begynte ting å falle på plass. Heldigvis var jeg oppmerksom på dette, jeg hadde blitt fortalt at det å komme hjem ville bli en stor overgang. Av erfaring visste jeg også at jeg bruker gjerne ei lita uke på slike overganger, dette gjorde at jeg holdt motet oppe og visste at det var normalt. Etter at den bobla jeg hadde levd i hadde sprukket og sendt meg ut i alle retninger har jeg nå samlet meg igjen, nå skal bitene settes sammen igjen og planene utføres i praksis. En spennende tid, altså.

Heldigvis er det sommer, selv om været her i Trøndelag skaper høststemning, kropp og sinn har det bedre på sommeren uansett. Det er den perfekte tid å begynne på mitt løp, det har jeg bestemt. Så slik blir det. Banna bein. Jeg skal gå høsten og vinteren i møte med en forbedret kropp og et bedre mot en tidligere. Ja, for pokker, JA!

Gi noen du er glad i en klem og be vedkomne sende den videre, kanskje den tilslutt ender opp hos deg selv igjen. :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

Tilbake fra rehabilitering. Tilbake til hverdagen. Tilbake.

Klokere enn da jeg dro? Javisst

Sprekere enn da jeg dro? Jada

Økt tro på at jeg vil klare å komme meg tilbake i jobb igjen? Jepp. Det også.

En ting, derimot, hadde jeg ikke forventet meg. Det var faktisk noe som hente meg i løpet av disse ukene, omlag en uke ut i oppholdet. Mye nytt å forholde seg til, mange inntrykk og uvanlig mye bevegelse/trening hadde gjort at jeg var sliten fysisk og mentalt. Ingen bedring som jeg kunne se eller føle. Langt inne i meg hadde jeg fortsatt troen på at dette skulle bli bedre, jeg måtte stå på slik at jeg kunne si til meg selv at jeg hadde gjort det jeg kunne. Selv om jeg ikke skulle lykkes med å komme videre. Selv om jeg skulle gå på en vegg av smerte og oppgitthet. Jeg hadde lovet familien min, lege, psykolog, nav, kontaktpersoner og behandlere på rehabiliteringen og aller viktigst: Meg selv(!) at uansett… Uansett hvor vondt jeg får og hvor sliten jeg blir, så skal jeg delta. Delta på alle aktiviteter. Delta på all undervisning. Delta på alle utflukter og sosiale inititativ.

Så var det da, omtrent ei uke ut i oppholdet, at jeg var noen minutter unna å låse meg inn på rommet mitt og be alt og alle holde seg unna. Jeg satt og ventet på at det skulle bli servert kveldsmat, og alt jeg kunne tenke på var å dra hodet under dyna og ligge der å synes synd på meg selv. Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg følte meg som en motsatt Kong Midas, alt jeg gjorde ble til dritt, det sporet jeg hadde havnet i hadde blitt for dypt. Innse det, du eier ikke det som skal til for å lykkes med noe som helst. Planen var klar, sitt her til det blir servert middag, spis middag, gå på rommet, lås døra og synes synd på deg selv. Det kan du, der er du trygg og det vet du at du mestrer. Applaus, fanfare og god natt!

Da ser jeg at det kommer en mann, ustø til beins men bestemt, han går rett bort til kaffeautomaten. Ordner seg en kopp kaffe og setter kursen mot en av stolene ikke langt fra meg. På veien bort til stolen han hadde sett seg ut havner en del kaffe på gulvet, ikke mye, men nok til at det blir noen spor etter han. Han setter koppen forsiktig fra seg mens han konsentrerer seg om å holde balansen. Det gikk bra. Han retter seg opp og ser seg litt rundt, smiler og sier at sånn må man regne med når man sliter med å stokke beina riktig. Han går bort til en av de ansatte på kjøkkenet mens han smiler og kommenterer hendelsen til et par av de andre som han passerer. Han kommer tilbake og ikke langt etter han kommer det noen som tørker opp den spilte kaffen.

Etter at den første slurken med kaffe er unnagjort ser han seg rundt i rommet. Han smiler og hilser på et par han tydeligvis har møtt før. Han kommenterer at han er veldig fornøyd med hvordan det gikk, for pokker, han kunne fortelle at han var helt lam for under et år siden. Et par eldre damer, de han hilste på, bekrefter dette tilbake til mannen. De kunne fortelle han hvor utrolig mye bedre han var nå enn sist han var her. Det kunne han bekrefte og sa stolt tilbake at «alt ligger mellom ørene», det hadde han aldri vært i tvil om. Etter at han hadde våknet opp fra et halvt år i koma og legene kunne fortelle at livet fra nå av ville bli som en lam pleiepasient, hadde han nektet å gi opp. Alt ligger mellom ørene. Det var der kampen tilbake til livet skulle starte, «fuck legene», han ga vel pokker i hva de mente. Det var hans liv, alt ligger mellom ørene, han skulle klare å gå igjen. Se på meg nå, sa han mens han lo.

Jeg lo også, men bare utenpå. Inni meg skjelte jeg meg selv ut etter alle noter og unoter. Her hadde en person uten å vite det, bare ved å være seg selv, gitt meg et solid ballespark akkurat da jeg trengte det som mest.

Jasså ja, Kenneth, så du sitter her å synes synd på deg selv? Resten av samtalen, eller utskjellingen av meg selv kan dere sikkert tenke ut selv.

Ferien på «Selvmedlidenhetens strand» var over.

Dette var kun den første «oppvåkningen», når jeg først hadde begynt å se litt bortenfor min egen navle, fant jeg ut at min fysiske tilstand måtte virke som en drøm for mange andre.

Er jeg, eller har jeg vært lam? Nei. Trenger jeg hjelpemidler til hverdagslige gjøremål? Nei, slettes ikke!

Javisst har jeg og har jeg hatt vondt, problemene jeg har er og har vært reelle nok. De har til tider vært nesten uutholdelige. Mange kamper mot helsevesen og andre vesen har vært kjempet av meg og mine nærmeste. Men det var før. Hva med nå? Nå, derimot, har jeg alle muligheter til å bli relativt bra igjen. Ja, smertene vil trolig være der, men i hvor stor grad de skal påvirke meg er stort sett opp til meg.

Jeg skal pokker meg vise hva jeg kan få til, denne gutten skal tilbake til hverdagen. Tilbake til livet. Tilbake til arbeidslivet. Familien min fortjener det, JEG fortjener det. Dette mine damer og herrer, er min gave til meg selv. Min gave til de jeg er glad i. En gave. En gave jeg skal pakke ut hver dag resten av livet.

Motstand vil komme, men her er det jeg som bestemmer.

Alt ligger mellom ørene.

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei verden!

Lenge siden sist… men jeg lever i beste velgående :-)
Jeg har gått, syklet, svømt, løpt i vann, fisket, utført rygg- og hofteøvelser, danset og flirt mer de siste par ukene enn på lenge. Kroppen responderer fint og jeg merker faktisk en framgang. Jippi! :-)

Dagene har vært lange og innholdsrike, alt fra bassengtrening til undervisning, turer og ablegøyer. Man leker jo ikke at man er på Høylandet ;-)
Årets Revyfestival er fra 1. til 5. juli, så den går jeg dessverre glipp av, men vi har det arti’ læll …

Det har vært dårlig med oppdateringer på bloggen min nettopp av den grunn at jeg rett og slett har vært så trøtt og sliten på kveldene at jeg ikke har maktet det. Her må man prioritere :-)

Dette innlegget blir også kort, men må passe på å si at dere leste riktig. Kenneth har faktisk danset, noe tilnærmet dans i hvertfall. Det var rytmer og det var koreograferte bevegelser. Det er ikke det verste, på mandag skal jeg opptre sammen med andre mer eller mindre frivillige her på senteret… Det er visstnok invitert folk fra nærområdet, samt lokalavisa (!). Heldigvis kommer det ikke et TV-team… Kenneth gjør ting han ikke har gjort på lenge (med god grunn)…

Nok for i dag, dere må ta vare på hverandre og gi noen dere er glad i en ordentlig god klem. Det vet jeg at jeg skal gjøre førstkommende onsdag, da kommer jeg hjem :-)

God helg!

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei

Det har vært noen hektiske og slitne dager, mye aktivitet som kjennes på kroppen, har rett og slett ikke hatt ork og overskudd til å skrive.

Med vondt skal vondt fordrives var det vel noen som sa en gang i tiden, jeg håper det er noe i det… Jeg har vondt men noe annet er ikke å vente. På sikt vil det bli bedre :-)

Blir ikke så mye mer i dag, restitusjon er viktig, det blir hovedaktiviteten min på kveldene.

Jeg har det bra og gjør små fremskritt hver dag, dette blir bra.

Merker at jeg har vært borte fra familien snart ei uke nå, det er noe som mangler rundt meg…

Avslutter med noen ord min datter (9 år) skrev til meg på et «motivasjons-ark»:

Stå på pappa – fra Vilja

Jeg vil at du skal stå på for meg pappa.
Jeg vil at du skal sprenge grensene dine.
Jeg vil at du skal kjempe mot det vonde i kroppen din.
Roser er røde, fioler er blå, jeg vil at du skal stå skikkelig på.
Elsker deg pappa.

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei :-)

I dag føler jeg at jeg med god samvittighet kan gå å legge meg som en trøtt og sliten mann.. Jeg har utfordret meg selv i dag, kanotur og en vanlig båttur i håp om fisk. Kjenner at det fortsatt er begrenset hvor lenge jeg klarer å sitte i båt. Men for at denne begrensningen skal bli mindre dominerende så må den tøyes og utfordres. Der er jeg på vei :-)

Velger å la dette bli et bildeinnlegg, med små kommentarer. Takk for at du fortsatt er med meg, vit at det gleder meg :-)

Heldig med været, heldig med plassen :-)

Et stort ferskvann hvor det også går laks, faktisk…

Båt til fiske etter laks og kano var tilgjengelig.

Det er noen år siden jeg sist satt i kano, selv om det var tøft til ryggen så var det GØY!

Det var flere som prøvde seg i kano, samtlige kom tilbake… med et smil om munnen.

På tide å fange litt laks…

I båt mens man ikke får laks-selfie… Men like blid :-)

Takk for i dag !

Kenneth Hasselstrøm