#SakteMenSikkert

Hei folkens

Det er lenge siden jeg har oppdatert bloggen nå, altfor lenge.
Noen ganger sliter jeg med tiden.
Noen gang sliter jeg med inspirasjonen.
Jeg har begynt å skrive mange ganger, men har hatt en høy sensur på meg selv. Her mener jeg ikke ufint språk eller snusket innhold, noen ganger blir det enten for personlig eller at jeg føler at det inkluderer en tredjepart.Denne gangen slapp nok gjennom sensuren til at jeg publiserer det på bloggen.

Perioden som kommer vil være preget av trening for min del. Vel, det å bruke ordet trening i denne sammenhengen kan kanskje virke provoserende på noen. For meg er det trening og det er det som teller for meg. Jeg vender nå nesen mot Namdal Rehabilitering igjen. Et re-opphold venter.

En fantastisk trivelig og faglig dyktig gjeng venter på meg… Vel, de venter kanskje ikke på meg i den forstand, jeg retter det til: En ny tur til Høylandet, hvor et nytt møte med en fantastisk trivelig og faglig dyktig gjeng venter meg. Sånn, dagens reklame. Gratis. Velfortjent.

Daglige treninger/ øvelser på apparater, matter og i vann og ute på tur er noe av det jeg gleder meg til. Jeg kommer til å bli sliten. Lei meg. Glad. Forbannet. Innbitt. Tygd og spyttet ut. Men mest av alt så vil jeg nok føle mestring. Jeg trenger det. Jeg ønsker det. Jeg er villig til å knuse en god del egg for å få til denne omeletten ;-)

Som en bonus… En ren, pen og skinnende bonus. Det er en fare for at et par kilo forsvinner på veien. Trivselsvekten har økt noe den siste tiden, på tide å justere den tilbake.
Bedre fysisk form, bedre mentalt selvbilde og noen kilo mindre i bagasjen… Alt henger sammen… Alt sitter mellom ørene. Alt er opp til meg.

Jeg har nå vært i arbeidspraksis en drøy måned, ting begynner å falle litt mer på plass. Veldig sakte men jeg merker forskjell. Det har tatt tid både for kropp og hode. Noen dager har kroppen sagt at nok er nok, mens andre dager har hodet bedt om fred… Så er det noen dager, de små dagene som gjør en forskjell, hvor hverken kropp eller hode blander seg inn i mine gjøremål. De dagene hvor man frivillig setter igang noen småprosjekt på ettermiddagene også. Etter jobb. Etter at ungene er tilbake fra skolen. Etter middagen.

Snart lærer jeg meg sikkert å fordele kreftene, de fysiske og mentale kreftene, litt bedre. Det blir fort slik at man brenner det kullet man har, uten å tenke på at det kommer en dag etterpå.

Jeg merker at jeg er mer sliten når ettermiddagen kommer. Det er normalt. Jeg er normal.
Jeg merker at det er godt når helgen kommer. Det er normalt. Jeg er normal.

Det er ikke så mye som skal til, små opplevelser i løpet av en dag som gjør at jeg føler meg normal. De små kommentarene jeg gir mine barn. «Dere må skynde dere barn, pappa skal på jobb». «Jeg henter deg etter jobb». I samtaler generelt er det litt greiere å si at man skal på eller har vært på jobb. Dette gjør noe med selvfølelsen. Endelig er jeg en del av samfunnet igjen. Ja, det er bare en arbeidspraksis. Det gir jeg en stor blank «F» i, det er et viktig steg for meg. Det er et riktig steg for meg. Mentalt og fysisk sett gir dette meg muligheten til å trene meg opp til det nivået arbeidslivet krever. For en person som ufrivillig har vært utenfor arbeidslivet så lenge som jeg har, er dette perfekt.

Før jeg reiste til Namdalen forrige gang var jeg i overkant optimistisk på planlagte blogginnlegg , jeg er mer realistisk denne gangen og sier: Vi får se. Eller høre. Mer kan jeg ikke si.

Inntil neste gang, gi noen et kompliment da vel, fordi de fortjener det… ;-)

(Trykk gjerne liker om du ikke allerede har gjort det, hadde vært gøy å kunne passere 300..)

High Five

Kenneth Hasselstrøm