Hei folkens

Det er lenge siden jeg har oppdatert bloggen nå, altfor lenge.
Noen ganger sliter jeg med tiden.
Noen gang sliter jeg med inspirasjonen.
Jeg har begynt å skrive mange ganger, men har hatt en høy sensur på meg selv. Her mener jeg ikke ufint språk eller snusket innhold, noen ganger blir det enten for personlig eller at jeg føler at det inkluderer en tredjepart.Denne gangen slapp nok gjennom sensuren til at jeg publiserer det på bloggen.

Perioden som kommer vil være preget av trening for min del. Vel, det å bruke ordet trening i denne sammenhengen kan kanskje virke provoserende på noen. For meg er det trening og det er det som teller for meg. Jeg vender nå nesen mot Namdal Rehabilitering igjen. Et re-opphold venter.

En fantastisk trivelig og faglig dyktig gjeng venter på meg… Vel, de venter kanskje ikke på meg i den forstand, jeg retter det til: En ny tur til Høylandet, hvor et nytt møte med en fantastisk trivelig og faglig dyktig gjeng venter meg. Sånn, dagens reklame. Gratis. Velfortjent.

Daglige treninger/ øvelser på apparater, matter og i vann og ute på tur er noe av det jeg gleder meg til. Jeg kommer til å bli sliten. Lei meg. Glad. Forbannet. Innbitt. Tygd og spyttet ut. Men mest av alt så vil jeg nok føle mestring. Jeg trenger det. Jeg ønsker det. Jeg er villig til å knuse en god del egg for å få til denne omeletten ;-)

Som en bonus… En ren, pen og skinnende bonus. Det er en fare for at et par kilo forsvinner på veien. Trivselsvekten har økt noe den siste tiden, på tide å justere den tilbake.
Bedre fysisk form, bedre mentalt selvbilde og noen kilo mindre i bagasjen… Alt henger sammen… Alt sitter mellom ørene. Alt er opp til meg.

Jeg har nå vært i arbeidspraksis en drøy måned, ting begynner å falle litt mer på plass. Veldig sakte men jeg merker forskjell. Det har tatt tid både for kropp og hode. Noen dager har kroppen sagt at nok er nok, mens andre dager har hodet bedt om fred… Så er det noen dager, de små dagene som gjør en forskjell, hvor hverken kropp eller hode blander seg inn i mine gjøremål. De dagene hvor man frivillig setter igang noen småprosjekt på ettermiddagene også. Etter jobb. Etter at ungene er tilbake fra skolen. Etter middagen.

Snart lærer jeg meg sikkert å fordele kreftene, de fysiske og mentale kreftene, litt bedre. Det blir fort slik at man brenner det kullet man har, uten å tenke på at det kommer en dag etterpå.

Jeg merker at jeg er mer sliten når ettermiddagen kommer. Det er normalt. Jeg er normal.
Jeg merker at det er godt når helgen kommer. Det er normalt. Jeg er normal.

Det er ikke så mye som skal til, små opplevelser i løpet av en dag som gjør at jeg føler meg normal. De små kommentarene jeg gir mine barn. «Dere må skynde dere barn, pappa skal på jobb». «Jeg henter deg etter jobb». I samtaler generelt er det litt greiere å si at man skal på eller har vært på jobb. Dette gjør noe med selvfølelsen. Endelig er jeg en del av samfunnet igjen. Ja, det er bare en arbeidspraksis. Det gir jeg en stor blank «F» i, det er et viktig steg for meg. Det er et riktig steg for meg. Mentalt og fysisk sett gir dette meg muligheten til å trene meg opp til det nivået arbeidslivet krever. For en person som ufrivillig har vært utenfor arbeidslivet så lenge som jeg har, er dette perfekt.

Før jeg reiste til Namdalen forrige gang var jeg i overkant optimistisk på planlagte blogginnlegg , jeg er mer realistisk denne gangen og sier: Vi får se. Eller høre. Mer kan jeg ikke si.

Inntil neste gang, gi noen et kompliment da vel, fordi de fortjener det… ;-)

(Trykk gjerne liker om du ikke allerede har gjort det, hadde vært gøy å kunne passere 300..)

High Five

Kenneth Hasselstrøm

Tilbake fra rehabilitering. Tilbake til hverdagen. Tilbake.

Klokere enn da jeg dro? Javisst

Sprekere enn da jeg dro? Jada

Økt tro på at jeg vil klare å komme meg tilbake i jobb igjen? Jepp. Det også.

En ting, derimot, hadde jeg ikke forventet meg. Det var faktisk noe som hente meg i løpet av disse ukene, omlag en uke ut i oppholdet. Mye nytt å forholde seg til, mange inntrykk og uvanlig mye bevegelse/trening hadde gjort at jeg var sliten fysisk og mentalt. Ingen bedring som jeg kunne se eller føle. Langt inne i meg hadde jeg fortsatt troen på at dette skulle bli bedre, jeg måtte stå på slik at jeg kunne si til meg selv at jeg hadde gjort det jeg kunne. Selv om jeg ikke skulle lykkes med å komme videre. Selv om jeg skulle gå på en vegg av smerte og oppgitthet. Jeg hadde lovet familien min, lege, psykolog, nav, kontaktpersoner og behandlere på rehabiliteringen og aller viktigst: Meg selv(!) at uansett… Uansett hvor vondt jeg får og hvor sliten jeg blir, så skal jeg delta. Delta på alle aktiviteter. Delta på all undervisning. Delta på alle utflukter og sosiale inititativ.

Så var det da, omtrent ei uke ut i oppholdet, at jeg var noen minutter unna å låse meg inn på rommet mitt og be alt og alle holde seg unna. Jeg satt og ventet på at det skulle bli servert kveldsmat, og alt jeg kunne tenke på var å dra hodet under dyna og ligge der å synes synd på meg selv. Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg følte meg som en motsatt Kong Midas, alt jeg gjorde ble til dritt, det sporet jeg hadde havnet i hadde blitt for dypt. Innse det, du eier ikke det som skal til for å lykkes med noe som helst. Planen var klar, sitt her til det blir servert middag, spis middag, gå på rommet, lås døra og synes synd på deg selv. Det kan du, der er du trygg og det vet du at du mestrer. Applaus, fanfare og god natt!

Da ser jeg at det kommer en mann, ustø til beins men bestemt, han går rett bort til kaffeautomaten. Ordner seg en kopp kaffe og setter kursen mot en av stolene ikke langt fra meg. På veien bort til stolen han hadde sett seg ut havner en del kaffe på gulvet, ikke mye, men nok til at det blir noen spor etter han. Han setter koppen forsiktig fra seg mens han konsentrerer seg om å holde balansen. Det gikk bra. Han retter seg opp og ser seg litt rundt, smiler og sier at sånn må man regne med når man sliter med å stokke beina riktig. Han går bort til en av de ansatte på kjøkkenet mens han smiler og kommenterer hendelsen til et par av de andre som han passerer. Han kommer tilbake og ikke langt etter han kommer det noen som tørker opp den spilte kaffen.

Etter at den første slurken med kaffe er unnagjort ser han seg rundt i rommet. Han smiler og hilser på et par han tydeligvis har møtt før. Han kommenterer at han er veldig fornøyd med hvordan det gikk, for pokker, han kunne fortelle at han var helt lam for under et år siden. Et par eldre damer, de han hilste på, bekrefter dette tilbake til mannen. De kunne fortelle han hvor utrolig mye bedre han var nå enn sist han var her. Det kunne han bekrefte og sa stolt tilbake at «alt ligger mellom ørene», det hadde han aldri vært i tvil om. Etter at han hadde våknet opp fra et halvt år i koma og legene kunne fortelle at livet fra nå av ville bli som en lam pleiepasient, hadde han nektet å gi opp. Alt ligger mellom ørene. Det var der kampen tilbake til livet skulle starte, «fuck legene», han ga vel pokker i hva de mente. Det var hans liv, alt ligger mellom ørene, han skulle klare å gå igjen. Se på meg nå, sa han mens han lo.

Jeg lo også, men bare utenpå. Inni meg skjelte jeg meg selv ut etter alle noter og unoter. Her hadde en person uten å vite det, bare ved å være seg selv, gitt meg et solid ballespark akkurat da jeg trengte det som mest.

Jasså ja, Kenneth, så du sitter her å synes synd på deg selv? Resten av samtalen, eller utskjellingen av meg selv kan dere sikkert tenke ut selv.

Ferien på «Selvmedlidenhetens strand» var over.

Dette var kun den første «oppvåkningen», når jeg først hadde begynt å se litt bortenfor min egen navle, fant jeg ut at min fysiske tilstand måtte virke som en drøm for mange andre.

Er jeg, eller har jeg vært lam? Nei. Trenger jeg hjelpemidler til hverdagslige gjøremål? Nei, slettes ikke!

Javisst har jeg og har jeg hatt vondt, problemene jeg har er og har vært reelle nok. De har til tider vært nesten uutholdelige. Mange kamper mot helsevesen og andre vesen har vært kjempet av meg og mine nærmeste. Men det var før. Hva med nå? Nå, derimot, har jeg alle muligheter til å bli relativt bra igjen. Ja, smertene vil trolig være der, men i hvor stor grad de skal påvirke meg er stort sett opp til meg.

Jeg skal pokker meg vise hva jeg kan få til, denne gutten skal tilbake til hverdagen. Tilbake til livet. Tilbake til arbeidslivet. Familien min fortjener det, JEG fortjener det. Dette mine damer og herrer, er min gave til meg selv. Min gave til de jeg er glad i. En gave. En gave jeg skal pakke ut hver dag resten av livet.

Motstand vil komme, men her er det jeg som bestemmer.

Alt ligger mellom ørene.

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei verden!

Lenge siden sist… men jeg lever i beste velgående :-)
Jeg har gått, syklet, svømt, løpt i vann, fisket, utført rygg- og hofteøvelser, danset og flirt mer de siste par ukene enn på lenge. Kroppen responderer fint og jeg merker faktisk en framgang. Jippi! :-)

Dagene har vært lange og innholdsrike, alt fra bassengtrening til undervisning, turer og ablegøyer. Man leker jo ikke at man er på Høylandet ;-)
Årets Revyfestival er fra 1. til 5. juli, så den går jeg dessverre glipp av, men vi har det arti’ læll …

Det har vært dårlig med oppdateringer på bloggen min nettopp av den grunn at jeg rett og slett har vært så trøtt og sliten på kveldene at jeg ikke har maktet det. Her må man prioritere :-)

Dette innlegget blir også kort, men må passe på å si at dere leste riktig. Kenneth har faktisk danset, noe tilnærmet dans i hvertfall. Det var rytmer og det var koreograferte bevegelser. Det er ikke det verste, på mandag skal jeg opptre sammen med andre mer eller mindre frivillige her på senteret… Det er visstnok invitert folk fra nærområdet, samt lokalavisa (!). Heldigvis kommer det ikke et TV-team… Kenneth gjør ting han ikke har gjort på lenge (med god grunn)…

Nok for i dag, dere må ta vare på hverandre og gi noen dere er glad i en ordentlig god klem. Det vet jeg at jeg skal gjøre førstkommende onsdag, da kommer jeg hjem :-)

God helg!

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei

Det har vært noen hektiske og slitne dager, mye aktivitet som kjennes på kroppen, har rett og slett ikke hatt ork og overskudd til å skrive.

Med vondt skal vondt fordrives var det vel noen som sa en gang i tiden, jeg håper det er noe i det… Jeg har vondt men noe annet er ikke å vente. På sikt vil det bli bedre :-)

Blir ikke så mye mer i dag, restitusjon er viktig, det blir hovedaktiviteten min på kveldene.

Jeg har det bra og gjør små fremskritt hver dag, dette blir bra.

Merker at jeg har vært borte fra familien snart ei uke nå, det er noe som mangler rundt meg…

Avslutter med noen ord min datter (9 år) skrev til meg på et «motivasjons-ark»:

Stå på pappa – fra Vilja

Jeg vil at du skal stå på for meg pappa.
Jeg vil at du skal sprenge grensene dine.
Jeg vil at du skal kjempe mot det vonde i kroppen din.
Roser er røde, fioler er blå, jeg vil at du skal stå skikkelig på.
Elsker deg pappa.

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei :-)

I dag føler jeg at jeg med god samvittighet kan gå å legge meg som en trøtt og sliten mann.. Jeg har utfordret meg selv i dag, kanotur og en vanlig båttur i håp om fisk. Kjenner at det fortsatt er begrenset hvor lenge jeg klarer å sitte i båt. Men for at denne begrensningen skal bli mindre dominerende så må den tøyes og utfordres. Der er jeg på vei :-)

Velger å la dette bli et bildeinnlegg, med små kommentarer. Takk for at du fortsatt er med meg, vit at det gleder meg :-)

Heldig med været, heldig med plassen :-)

Et stort ferskvann hvor det også går laks, faktisk…

Båt til fiske etter laks og kano var tilgjengelig.

Det er noen år siden jeg sist satt i kano, selv om det var tøft til ryggen så var det GØY!

Det var flere som prøvde seg i kano, samtlige kom tilbake… med et smil om munnen.

På tide å fange litt laks…

I båt mens man ikke får laks-selfie… Men like blid :-)

Takk for i dag !

Kenneth Hasselstrøm

Hei hei!

I går var jeg trøtt… Det kom vel tydelig fram i gårsdagens innlegg. Når man er trøtt er det lurt å legge seg, da sovner man og etter noen timer våkner man igjen. Uthvilt og klar for en ny dag. Ganske så innlysende og opplagt… I teorien. Må bare si før jeg går videre at jeg var våken og ganske opplagt i dag, så den delen stemte. Det er den første delen som ikke fungerte helt i praksis. Det tok god tid før jeg sovnet, så vel på klokka siste gang sånn i to tiden. Sovnet. Så på klokka som var tre. Sovnet. Så på klokka som var fire. Sovnet igjen og så vel et par ganger til på klokka før jeg sto opp 07.30. Våken, klar for en ny dag og frokost.

En liten times bassengtrening i et basseng som holder 35 grader er godt for kroppen, man føler seg faktisk ganske myk (og litt mør) i muskler og ledd. Jeg klarte faktisk også å holde meg våken gjennom en teoritime, treningsøkt, kartlegginsgmøte og et infomøte. Det er jeg fornøyd med.

En liten spasertur i det aller nærmeste nærområdet ble det også. Tommel opp!

Jeg begynner nå å få en viss oversikt over hva som venter meg og hva jeg ønsker å bruke «fritiden» mellom øktene til.
For å nevne noe:
– Laksefiske
– Gåturer
– Sykkelturer
– Avslapping
I tillegg ønsker jeg å ta meg noen turer (med bil) til steder rundt Høylandet. Da skal jeg ha med meg speilreflekskameraet mitt. Det blir stas.

Det er en knall gjeng jeg er her sammen med, i tillegg til å være trivelige får de meg til å føle meg ung ;-)
De ansatte er både dyktige og veldig imøtekommende. Dette overgår så langt mine forventninger.

I morgen er det aktivitetsdag hvor vi skal på tur hvor det blir fiske, kanotur, grilling og sosiale aktiviteter. Spennende.

Jeg avslutter dagens innlegg med noen bilder:

Her er jeg!

Her er elva jeg skal prøve å lure laksen :-)

Gleder meg :-)

Mystiske kornsirkler? Dette må være noe for «Åndenes makt»…

Grip morgendagen!

Kenneth Hasselstrøm