Se faktatreet til høyre ———–>

 ½ år…

6 måneder
–
25,7 uker
–
180 dager
–
4.320 timer
–
259.200 minutter
–
15.552.000 sekunder

<———–

(sånn ca…)
Så lenge har jeg vært snusfri.

Det er pokker så bra og jeg tenker ikke lenger på om jeg er stolt eller ikke. Det er egentlig helt naturlig, på samme måte som det var en vane å ta seg en pris, så er det en vane nå å ikke tenke på det…

Dermed erklærer jeg herved prosjektet som vellykket og arkiver alt tankegods og skrivetrang om dette. ”Moving on” for å si det på gebrokkent nynorsk… Nye tanker og nye idéer, nye utfordringer og nye muligheter til å få til det jeg vil venter nå.

Takk for all støtte, men én person vil jeg fremheve som den viktigste brikken og årsaken til at jeg faktisk klarte det. Meg selv. Enkelt og greit og temmelig uromantisk, riktig og viktig tenkt men politisk ukorrekt. Selvfølgelig må jeg også takke familien, Fru Blogg og arvingene har støttet meg dette halvåret. Virkelig. Helt sant. Kors på halsen og æresord. Blanke i øynene og med tårer i øyekroken har de sett på meg i stum beundring. Lovordene har haglet. Salmer er skrevet og sunget i flott disharmoni rundt middagsbordet. Tiljublet hver morgen og applaudert i seng om kvelden. Nei du, det skal ikke stå på støtten her i gården… Før jeg faller for fristelsen til å overdrive, tar jeg det ned til et seriøst nivå. Jeg hadde selvsagt ikke klart det uten de nærmeste og jeg vet, gjennom tilbakemeldinger, at de både er imponert og glade for dette.

Takk også til alle dere der ute på internettets landevei og krinkelkroker som har brukt av deres tid til å lese/høre om dette. Det at dette ble gjort «offentlig» har vært viktig, det gjorde fallhøyden vesentlig større. Så takk te dåkk! Klemmer leveres ut over en lav sko ;-)

Takk for nå!

Kenneth

Hei folkens

Det er lenge siden jeg har oppdatert bloggen nå, altfor lenge.
Noen ganger sliter jeg med tiden.
Noen gang sliter jeg med inspirasjonen.
Jeg har begynt å skrive mange ganger, men har hatt en høy sensur på meg selv. Her mener jeg ikke ufint språk eller snusket innhold, noen ganger blir det enten for personlig eller at jeg føler at det inkluderer en tredjepart.Denne gangen slapp nok gjennom sensuren til at jeg publiserer det på bloggen.

Perioden som kommer vil være preget av trening for min del. Vel, det å bruke ordet trening i denne sammenhengen kan kanskje virke provoserende på noen. For meg er det trening og det er det som teller for meg. Jeg vender nå nesen mot Namdal Rehabilitering igjen. Et re-opphold venter.

En fantastisk trivelig og faglig dyktig gjeng venter på meg… Vel, de venter kanskje ikke på meg i den forstand, jeg retter det til: En ny tur til Høylandet, hvor et nytt møte med en fantastisk trivelig og faglig dyktig gjeng venter meg. Sånn, dagens reklame. Gratis. Velfortjent.

Daglige treninger/ øvelser på apparater, matter og i vann og ute på tur er noe av det jeg gleder meg til. Jeg kommer til å bli sliten. Lei meg. Glad. Forbannet. Innbitt. Tygd og spyttet ut. Men mest av alt så vil jeg nok føle mestring. Jeg trenger det. Jeg ønsker det. Jeg er villig til å knuse en god del egg for å få til denne omeletten ;-)

Som en bonus… En ren, pen og skinnende bonus. Det er en fare for at et par kilo forsvinner på veien. Trivselsvekten har økt noe den siste tiden, på tide å justere den tilbake.
Bedre fysisk form, bedre mentalt selvbilde og noen kilo mindre i bagasjen… Alt henger sammen… Alt sitter mellom ørene. Alt er opp til meg.

Jeg har nå vært i arbeidspraksis en drøy måned, ting begynner å falle litt mer på plass. Veldig sakte men jeg merker forskjell. Det har tatt tid både for kropp og hode. Noen dager har kroppen sagt at nok er nok, mens andre dager har hodet bedt om fred… Så er det noen dager, de små dagene som gjør en forskjell, hvor hverken kropp eller hode blander seg inn i mine gjøremål. De dagene hvor man frivillig setter igang noen småprosjekt på ettermiddagene også. Etter jobb. Etter at ungene er tilbake fra skolen. Etter middagen.

Snart lærer jeg meg sikkert å fordele kreftene, de fysiske og mentale kreftene, litt bedre. Det blir fort slik at man brenner det kullet man har, uten å tenke på at det kommer en dag etterpå.

Jeg merker at jeg er mer sliten når ettermiddagen kommer. Det er normalt. Jeg er normal.
Jeg merker at det er godt når helgen kommer. Det er normalt. Jeg er normal.

Det er ikke så mye som skal til, små opplevelser i løpet av en dag som gjør at jeg føler meg normal. De små kommentarene jeg gir mine barn. «Dere må skynde dere barn, pappa skal på jobb». «Jeg henter deg etter jobb». I samtaler generelt er det litt greiere å si at man skal på eller har vært på jobb. Dette gjør noe med selvfølelsen. Endelig er jeg en del av samfunnet igjen. Ja, det er bare en arbeidspraksis. Det gir jeg en stor blank «F» i, det er et viktig steg for meg. Det er et riktig steg for meg. Mentalt og fysisk sett gir dette meg muligheten til å trene meg opp til det nivået arbeidslivet krever. For en person som ufrivillig har vært utenfor arbeidslivet så lenge som jeg har, er dette perfekt.

Før jeg reiste til Namdalen forrige gang var jeg i overkant optimistisk på planlagte blogginnlegg , jeg er mer realistisk denne gangen og sier: Vi får se. Eller høre. Mer kan jeg ikke si.

Inntil neste gang, gi noen et kompliment da vel, fordi de fortjener det… ;-)

(Trykk gjerne liker om du ikke allerede har gjort det, hadde vært gøy å kunne passere 300..)

High Five

Kenneth Hasselstrøm

Hei hei og takk for sist!

Det er gledelig å høre at flere av de jeg snakker med faktisk låner bloggen min et øye og et øre ved jevne mellomrom. Det setter jeg virkelig pris på og jeg synes det er kjekt at så mange faktisk forteller meg det. Tilbakemeldingene har kun vært positive, hvilket også gjør meg glad. Er det noe du ønsker kunne vært gjort på en annen måte eller som du er uenig i så fortell meg det gjerne. Bloggen min er et offentlig nettsted og ris og ros er en del av gamet ;-)

Dagens innlegg er flerdelt, vel egentlig todelt men den ene delen består av flere deler. Uansett, før jeg forvirrer dere mer, den første delen er et slags ukesukk. En ting som opptar meg eller som jeg mener er viktig å snakke om. Dette kan være positive eller negative saker. Dagens ukesukk er, tja bedøm selv…

Del to handler om…. meg. Helse, jobb og snusslutt.

Så, vi kjører igang ;-)

Del 1…

Et tilfeldig smil til en tilfeldig forbipasserende kan i teorien reddet liv. Et ekstremtilfelle, javisst, men et lite smil, et nikk med hodet eller et aldri så lite «hei» er ofte alt som skal til for å gjøre andres hverdag litt bedre. Det er gratis, har veldig få bivirkninger og kan ha en større effekt enn de dyreste piller. Når man smiler, nikker eller trykker liker så viser man at man har sett vedkommende, man viser anerkjennelse. I vår tid, hvor sosiale medier har erstattet mye sosial omgang og tradisjonelle måter å vise sin støtte på, så blir alt så tydelig. Antall likes på Facebook eller Instagram står der svart på hvitt og er som et eksamensresultat for enkelte. Du aner ikke hvor mange som har sett det, ikke engang hvor mange som likte det, alt du vet er hvor mange (eller få) det var som faktisk styrte musepekeren/fingeren mot en knapp som viser «tommel opp». Trykk. Liker.

Nå har Facebook visstnok lyttet lenge nok til og etter hvert helt eller delvis valgt å imøtekomme en økende mengde folk som ønsker en «liker ikke»- eller «misliker»-knapp. Argumentet er at man kan da ikke trykke «liker» på meldinger med et trist budskap. Nei, kanskje ikke, men man kan ta seg bryet med å kommentere dersom det ikke er for slitsomt eller tar for lang tid… Poenget mitt er at dette bør Facebook være forsiktig med, tenke over hva funksjonen skal være, den kan fort bli misbrukt. «Liker ikke» kan fort bli en voldsom effektiv måte å utføre den digitale mobbingen på. Et lite varsko fra meg altså.

Jeg kan ikke bare skrive om negative eller alvorlige ting, balanse er viktig. Mener jeg.

Det positive med sosiale medier er spredningen av en del budskaper som kan være livreddende. Da tenker jeg mest på de meldingene som fører til litt mer enn en økt bruk av #bryDeg og #NoeMåGjøres og andre trend-hashtags. (trendtags?). Mange har gjort noe etter kampanjer på det store internett, gjort ting som har endret andres liv. Reddet liv. Gitt liv og plantet håp i ganske så golde blomsterbed… (jøss)

Kudos og kred og hva de nå sier, det oser respekt av slikt.

Del 2…

For å få fokuset på noe annet, i fare for å virke litt egoistisk, for min del viktigere. Meg. Altså, helse og tilstanden ellers. Grunnen til at denne bloggen ble opprettet.

Hvordan går det egentlig med undertegnede?

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan det går med helsa, snuseslutten, jobb, det nye oppholdet på Namdal Rehabilitering og om hva som skjer med bloggen min. Både tekst- og lydversjonen.

Alt dette skal nå bli besvart. I dag. Her. Nå… Les videre.

For å ta det siste først, lydbloggen fortsetter. En lydversjon av bloggen vil enten komme samtidig eller i rimelig tid etter tekstbloggen. Det vil ikke bli en opplesing av bloggen, slapp av, det vil være en litt dyperegående versjon av den bloggen du nå leser. Litt sånn som TV2 gjør det, «vil du vite mer om dette, går du inn på…», i dette tilfellet siden med lydbloggen.

Så… Snus.

Tenker jeg på snus?

Ja.

Hele tiden?

Nei!

Har jeg sprukket?

Ne-hei! (men jeg har drømt at jeg har gjort det flere ganger, men det teller ikke så det så!)

Jeg er ikke helt kvitt suget etter snus, men det er bare som en skygge av seg selv. Ikke stor og mørk og som blir større jo lenger ned sola kommer. Neida, det er mye svakere enn det en gang var.

Det er fortsatt en del situasjoner og anledninger jeg forbinder med det å ta seg en snus som jeg ikke har vært gjennom. Det tror jeg vil gå bra. Størst utfordring blir det nok med festligheter hvor inntak av drikkevarer med aldersbegrensninger har en fremtredende rolle. Det forekommer ikke ofte for min del så spenningen er der fortsatt. Det kommer til å gå så bra ‘atte…

Det er litt tidlig å uttale seg om min praksis i arbeidslivet, det har ikke gått to uker. En ting er sikkert, jeg tar små skritt. Det er flere viktige ting som nå skal på plass. En av disse tingene er det sosiale. Det å komme seg ut av huset for å tilbringe tid med arbeidskollegaer må ikke undervurderes. Det er en omstilling i hodet og jeg er glad for at jeg har denne sjansen. Jeg velger foreløpig ikke å si noe om hvor jeg jobber. Det er best slik inntil videre :-)

Det er nå litt over en måned til jeg skal på et såkalt re-opphold på Namdal Rehabilitering. Dette tror jeg er viktig og jeg ser egentlig fram til det. Kroppen min trenger det. Hodet mitt trenger det. 10 dager med fokus på meg og min opptrening igjen. Et supert tilbud, supre ansatte og «pasienter» i supre lokaler og omgivelser. (gratisreklame fordi de fortjener det)

Hva med ryggen, hofta og klesskapet? Foten.

Smertene er der fortsatt, ikke like fremtredende til tider, men de er der. Det skal jeg ikke bruke så mye tid på. Det er ingen nyhet at jeg har vondt, jeg skal heller sørge for å spre nyhetene om smertenes eventuelle bortgang. Med glede. Direkte fra åstedet.

Kondisjonen min er et eget kapittel, ikke et lystig kapittel med en berg- og dalbane av opplevelser og følelser. Et tilnærmet sorgens kapittel. Men selv om den lukter ille, den er ikke død ;-)

Jeg kan herved sende ut en liten oppfordring/ et ønske. Skrevet i form av en annonse.

Tapt/funnet

Kondisjon forsvunnet. Forsvant sakte men sikkert i løpet av en liten tiårsperiode,
små livstegn er registrert i form av noen ekstra kilo her og der.
Kan være mistet i nærheten av en eller annen turløype.
Lyder navnet «Kom igjen nå, dette klarer du!».
Om noen ønsker å hjelpe meg å finne igjen min sårt savnede kondisjon,
så ta gjerne kontakt slik at vi kan gå sammen.
Legg igjen beskjed til Kenneth på facebook (på vegg eller som privatmelding).

Fant et bilde på det store internettet jeg synes er ganske bra ;-)

—

Dette innlegget ble kanskje i lengste laget, men det var vel en del som jeg følte jeg burde skrive denne gangen. Det er viktig at jeg forteller at om jeg ikke føler det er noe å skrive om så blir det feil å bare skrive. Jeg vet fortatt ikke hvilken farge denne bloggen har, det eneste jeg vet er at den ikke er rosa… Noen forslag, kanskje ? ;-)

Uansett, det var alt for i dag. Takk for at du tok deg tiden til å lese dette.

Har du lyst til å høre mer, så kan du komme tilbake på fredag. Da legger jeg ut lydbloggen.

(det tar litt tid å faktisk prate det inn og redigere det)

Ta vare på deg selv og dine nærmeste!

Klem fra

Kenneth Hasselstrøm

Hvordan går det med snusprosjektet? Gå inn på Lydblogg/podcast for å høre om det og noen andre ting ;-)

Heisann

Nå er det lenge siden jeg la ut noe på bloggen min. Årsaken er, om noe kjedelig, at jeg rett og slett ikke har følt at det har vært noe å skrive om. En kort lydblogg har forklart og beskrevet min erfaring med å slutte med snus. Der har det ikke skjedd stort den siste tiden, jeg holder meg fortsatt. Har tidvis lyst på snus, men ikke så sterkt at det er fare for sprekk. Ikke nok til å lage ny lydblogg eller det helt store innlegget.

Så hva skjer da?

Jeg er generelt mer i bevegelse og deltar i hverdagen på en helt annen måte enn hva som har vært tonen de siste årene. Noen opp og nedturer i kropp og sinn er det selvsagt. Såpass ærlig skal jeg være at når kroppen krever fokus pga smerter så er det tyngre mentalt. Det positive nå er at jeg kommer meg hurtigere mentalt, kanskje fordi jeg tenker på en annen måte. Kanskje fordi kroppen er bedre generelt sett. Kanskje.

Men, nå…

Nå skjer det noen endringer for meg. Det er høst og hverdagen begynner å komme tilbake til normalen her hjemme. Som i de fleste andre hjem. I tillegg begynner fritidsaktiviteter for skolebarn å snike seg inn i timeplanen. Alt ligger til rette for dobbeltbooking og vanskelige prioriteringer. Håndball, sang eller teater? Alle tre? Enda flere?

I tillegg…

Jeg begynner nå i arbeidspraksis. Javel, praksis tenker du…

Det er en reell jobb, med reelle arbeidsoppgaver som etter endt praksis forhåpentligvis skal lede til en fast jobb. De første 3-6 månedene betaler NAV, altså dere andre skatteytere – så tusen takk til dere ;-) . Dette for at jeg skal ha muligheten til å venne kroppen min på en arbeidsrettet rutine, uten at en arbeidsgiver trenger å ta for store sjanser. Jeg har tross alt vært utenfor arbeidslivet en stund nå, om enn ufrivillig, så blir det sett på som et usikkerhetsmoment. Det skjønner jeg. Virkelig. Så nå har jeg muligheter til å komme meg tilbake i en arbeidssituasjon, endelig, en spennende tid ligger foran meg. Vi snakker her om 50%, noe jeg tror er nok nå i starten. Dette kan justeres i forhold til hvor mye kroppen klarer, uansett er dette en stor framgang for meg. :-)

Det var alt for denne gang, jeg kommer tilbake om ikke så lenge ;-)

«High five» fra

Kenneth Hasselstrøm

Jeg takker for meg, sånn lydmessig, så får vi se hva som skjer videre sånn ellers…

Sving innom Lydblogg/Podcast.

Kenneth

Jeg hadde tidvis problemer med å komme meg inn på bloggen min i helga, det har nå løst seg og jeg slenger ut 2 episoder med det samme… Klikk deg inn ;-)

Episode 2 er nå lagt ut…

Hei internett!

I dag har jeg et par nyheter…

Først:

Bloggen min har fått ei ny fane som heter «Lydblogg/podcast», hva kan det være mon tro?
Jepp, det er akkurat det det er… Det er lyd. Det er meg. Det er… ja jeg vet ikke helt, kanskje for de litt spesielt interesserte? Den første episoden har dessverre litt lavere lyd enn ønsket, jeg har «boostet» den så godt jeg kunne. Epsisode 2 er allerede delvis innspilt og der er lyden betraktelig bedre, se der, man lærer jo litt hver dag ;-)

så, nummer to:

Der må jeg henvise dere til podcast-siden… Ser dere hva jeg gjorde der, i ren TV2-stil, beklager det skal ikke skje igjen ;-) Men jeg kan gi dere et lite hint: Jeg sier farvel til en god venn… (ooops I did it again…)

Det var det lille jeg hadde for denne gang, neste gang skal jeg skrive litt om følgende saker ;-) :

– Det går i rykk og napp og litt fram og tilbake.
– Sommeren er snart over og hverdagen banker på døra.
– Hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Ha ei fantastisk helg alle sammen :-)

Kenneth Hasselstrøm

Jeg og familien har nettopp kommet tilbake fra en ukestur til London, et solid mentalt og fysisk påfyll…
Først som sist: Jeg sprengte grenser som aldri før, omtrent hver dag, mentalt sett var jeg rett og slett helt konge! Jeg var helt sjef i mitt eget lille kongerike og er stolt som faen. Pokker så stolt. Ikke så stort skritt for menneskeheten, men et stort byks for meg. Nå som det er sagt, her kommer innlegget:

Bitene etter bobla som sprakk hadde såvidt begynt å bli samlet igjen da vi dro til London. Spenningen var tilstede på mange områder, jeg visste det ville bli en utfordring å traske gatelangs, inn og ut av butikker og å stå i kø på et utvalg av severdigheter. Jeg hadde en plan, eller rettere sagt en avtale med meg selv. Den hadde to punkter:
1 – Uansett smertenivå så skal jeg ikke klage eller synes synd på meg selv.
2 – Smerten eller frykten for smerte skal ikke hindre meg på noe som helst tidspunkt.

Tilleggspunkt, kall det gjerne punkt 3, er faktisk hvile. Det er viktig å få et balansert forhold mellom aktivitet og hvile. Man har da lært noe…

Samme innhold, ny holdning.

Sitter eller ligger jeg i en sofa og kjenner etter, så er det utrolig hvor mye galt jeg finner ved meg selv. Fysisk og mentalt. Nå som ryggen er bedre er det vel ikke noen grunn til å la de «gamle» begrensningene styre hverdagen min, eller? Hvorfor tar det da så pokkers lang tid for hjernen min å endre et uønsket mønster? Eller tankegang. Det er da for svingende ingen sak å endre tankesettet i retning av noe man ønsker mer enn noe annet i hele verden. Det er jo så lett å få dårlige vaner, hvorfor sliter jeg da med å få gode vaner? Dette er et kort resymé over tankene mine det siste året.
Nå, endelig, føler jeg at noe er i ferd med å endre seg. Det går sakte og ikke etter mine planer, men jeg tenker på en ny måte. Jeg har begynt å ta mer hensyn til meg selv, hva jeg har lyst på. Før dere tenker og tror at dette er en kamp mellom meg og de rundt meg, så slapp av. Jeg tenker på at om jeg har lyst til å dra til, f.eks. London, så gjør jeg det. Smertene bestemmer ikke nå, det gjør jeg. Jeg fikk ei flott uke i London sammen med de jeg elsker mest i hele verden. Familien min.

Jeg holder ut i større grad enn på mange år, en av årsakene er at jeg har blitt flinkere til å slappe av og å få tilbake energi mellom slagene. Jeg gjør det faktisk med god samvittighet nå. Endelig. Så det så!
Aktivitetsnivået er også høyere og det er faktisk lettere å komme seg ut, uansett hva målet er. Flere turer kommer det nok til å bli, altså turer i skog og mark. Selv om det nok blir en stund til, det kan dere være glade for, at jeg poserer på facebook i thights på en eller annen topp…

Det var alt for denne gang og jeg runder av med litt info:

Det er sommer, selv om været skulle mene noe annet, derfor er det vanskelig å si hvor ofte bloggen blir oppdatert. Dette innlegget kom sent, jeg vet heller ikke når neste innlegg kommer. Sjekk innom bloggen eller følg med på facebook.

I løpet av høsten kommer bloggen til å endre seg litt, både på innhold og form. Kommer tilbake til dette senere.

Fortsatt god sommer og kos dere alle som en, vit at dere fortjener det :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

PS! Hvem av disse to er en voksfigur fra Madame Tussauds?

Han til venstre vokser litt hver dag, hun til høyre er av voks…