Bloggnorge.com // #SakteMenSikkert
Start blogg

#SakteMenSikkert

Observasjoner i hverdagen og Hei rygg hvordan har du det?

Kategori: #SakteMenSikkert

Luftbobla som sprengtes

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 1. juli , 2015 kl. 14:31

Jeg velger å starte dette innlegget med ordet ‘jeg’, ganske bevisst egentlig, det er JEG som må gjøre endringene som skal til for at akkurat JEG skal komme meg videre. Når det er sagt, så må jeg ikke glemme å si
Hei…
og takk for at du fortsatt leser bloggen min, eventuelt takke nye lesere for akkurat dere tar dere tid til å lese det jeg skriver. Jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg at akkurat du leser det jeg har på hjertet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de som har gitt meg tilbakemeldinger i det virkelige liv. Det å få høre at så mange leser bloggen og å få de positive tilbakemeldingene varmer virkelig. Det hjelper og gir meg inspirasjon til å jobbe videre, ikke bare med bloggen men også med det viktigste. Helsa. Takk :-)

 

20150625_143254
Trene – spise -sove

I tre uker våknet jeg og gikk til dekket frokostbord til faste tider, trente til oppsatte tider og hadde faglig og åndelig input mellom slagene. I tre uker hadde jeg fagpersoner med glødende interesse og støtte for meg og mine kroppslige opp- og nedturer og mine humørsvingninger. I tre uker var jeg sammen med andre, som var og er i mildere eller verre situasjon enn meg og som gjerne brukte av sin egen vesle tid og energi til å lyse opp hverdagen for andre. I tre uker. Tre uker.

Jeg presset meg hardt. Jeg presset meg langt. Endringer skjedde, av og til nesten uten at jeg merket det, andre ganger gjorde jeg små hopp. Det kunne være etter et mentalt ballespark eller etter en kroppslig eller mental respons som bråvåknet i meg. Jeg hadde framgang. Jeg var på gli. Pessimisten var på vei ut døra og optimisten var allerede langt inne i stua. Jeg hadde trua… kunne jeg skrevet for å få det på rim, men skriver heller at jeg for første gang på flere år kjente at jeg var på rett vei. På vei oppover spiralen.

Med under en uke igjen av oppholdet kom savnet av familie, hjem og hverdagen. Et godt tegn.

 

Hverdag hver dag

Vel hjemme oppdaget jeg fort at hodet fortsatt var i «institusjonsmodus», det ble plutselig veldig mye å forholde seg til. Det å komme tilbake til hverdagen var som å hoppe på en karusell i fart, jeg måtte bare holde meg fast så godt jeg kunne. Et totalt surr og kaos i hodet førte til hodepine og jeg ble irritabel og det ble vanskelig å gjennomføre de planlagte aktivitetene.
Etter noen dager begynte jeg så smått å gå noen turer, jeg tvang meg selv til å være både fysisk og sosialt aktiv. Det lønte seg nok, for etter ei uke begynte ting å falle på plass. Heldigvis var jeg oppmerksom på dette, jeg hadde blitt fortalt at det å komme hjem ville bli en stor overgang. Av erfaring visste jeg også at jeg bruker gjerne ei lita uke på slike overganger, dette gjorde at jeg holdt motet oppe og visste at det var normalt. Etter at den bobla jeg hadde levd i hadde sprukket og sendt meg ut i alle retninger har jeg nå samlet meg igjen, nå skal bitene settes sammen igjen og planene utføres i praksis. En spennende tid, altså.

Heldigvis er det sommer, selv om været her i Trøndelag skaper høststemning, kropp og sinn har det bedre på sommeren uansett. Det er den perfekte tid å begynne på mitt løp, det har jeg bestemt. Så slik blir det. Banna bein. Jeg skal gå høsten og vinteren i møte med en forbedret kropp og et bedre mot en tidligere. Ja, for pokker, JA!

20150620_171824

 

 

Gi noen du er glad i en klem og be vedkomne sende den videre, kanskje den tilslutt ender opp hos deg selv igjen. :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

Et fortjent ballespark!

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 18. juni , 2015 kl. 22:57

Tilbake fra rehabilitering. Tilbake til hverdagen. Tilbake.

Klokere enn da jeg dro? Javisst

Sprekere enn da jeg dro? Jada

Økt tro på at jeg vil klare å komme meg tilbake i jobb igjen? Jepp. Det også.

En ting, derimot, hadde jeg ikke forventet meg. Det var faktisk noe som hente meg i løpet av disse ukene, omlag en uke ut i oppholdet. Mye nytt å forholde seg til, mange inntrykk og uvanlig mye bevegelse/trening hadde gjort at jeg var sliten fysisk og mentalt. Ingen bedring som jeg kunne se eller føle. Langt inne i meg hadde jeg fortsatt troen på at dette skulle bli bedre, jeg måtte stå på slik at jeg kunne si til meg selv at jeg hadde gjort det jeg kunne. Selv om jeg ikke skulle lykkes med å komme videre. Selv om jeg skulle gå på en vegg av smerte og oppgitthet. Jeg hadde lovet familien min, lege, psykolog, nav, kontaktpersoner og behandlere på rehabiliteringen og aller viktigst: Meg selv(!) at uansett… Uansett hvor vondt jeg får og hvor sliten jeg blir, så skal jeg delta. Delta på alle aktiviteter. Delta på all undervisning. Delta på alle utflukter og sosiale inititativ.

Så var det da, omtrent ei uke ut i oppholdet, at jeg var noen minutter unna å låse meg inn på rommet mitt og be alt og alle holde seg unna. Jeg satt og ventet på at det skulle bli servert kveldsmat, og alt jeg kunne tenke på var å dra hodet under dyna og ligge der å synes synd på meg selv. Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg følte meg som en motsatt Kong Midas, alt jeg gjorde ble til dritt, det sporet jeg hadde havnet i hadde blitt for dypt. Innse det, du eier ikke det som skal til for å lykkes med noe som helst. Planen var klar, sitt her til det blir servert middag, spis middag, gå på rommet, lås døra og synes synd på deg selv. Det kan du, der er du trygg og det vet du at du mestrer. Applaus, fanfare og god natt!

Da ser jeg at det kommer en mann, ustø til beins men bestemt, han går rett bort til kaffeautomaten. Ordner seg en kopp kaffe og setter kursen mot en av stolene ikke langt fra meg. På veien bort til stolen han hadde sett seg ut havner en del kaffe på gulvet, ikke mye, men nok til at det blir noen spor etter han. Han setter koppen forsiktig fra seg mens han konsentrerer seg om å holde balansen. Det gikk bra. Han retter seg opp og ser seg litt rundt, smiler og sier at sånn må man regne med når man sliter med å stokke beina riktig. Han går bort til en av de ansatte på kjøkkenet mens han smiler og kommenterer hendelsen til et par av de andre som han passerer. Han kommer tilbake og ikke langt etter han kommer det noen som tørker opp den spilte kaffen.

Etter at den første slurken med kaffe er unnagjort ser han seg rundt i rommet. Han smiler og hilser på et par han tydeligvis har møtt før. Han kommenterer at han er veldig fornøyd med hvordan det gikk, for pokker, han kunne fortelle at han var helt lam for under et år siden. Et par eldre damer, de han hilste på, bekrefter dette tilbake til mannen. De kunne fortelle han hvor utrolig mye bedre han var nå enn sist han var her. Det kunne han bekrefte og sa stolt tilbake at «alt ligger mellom ørene», det hadde han aldri vært i tvil om. Etter at han hadde våknet opp fra et halvt år i koma og legene kunne fortelle at livet fra nå av ville bli som en lam pleiepasient, hadde han nektet å gi opp. Alt ligger mellom ørene. Det var der kampen tilbake til livet skulle starte, «fuck legene», han ga vel pokker i hva de mente. Det var hans liv, alt ligger mellom ørene, han skulle klare å gå igjen. Se på meg nå, sa han mens han lo.

Jeg lo også, men bare utenpå. Inni meg skjelte jeg meg selv ut etter alle noter og unoter. Her hadde en person uten å vite det, bare ved å være seg selv, gitt meg et solid ballespark akkurat da jeg trengte det som mest.

Jasså ja, Kenneth, så du sitter her å synes synd på deg selv? Resten av samtalen, eller utskjellingen av meg selv kan dere sikkert tenke ut selv.

Ferien på «Selvmedlidenhetens strand» var over.

Dette var kun den første «oppvåkningen», når jeg først hadde begynt å se litt bortenfor min egen navle, fant jeg ut at min fysiske tilstand måtte virke som en drøm for mange andre.

Er jeg, eller har jeg vært lam? Nei. Trenger jeg hjelpemidler til hverdagslige gjøremål? Nei, slettes ikke!

Javisst har jeg og har jeg hatt vondt, problemene jeg har er og har vært reelle nok. De har til tider vært nesten uutholdelige. Mange kamper mot helsevesen og andre vesen har vært kjempet av meg og mine nærmeste. Men det var før. Hva med nå? Nå, derimot, har jeg alle muligheter til å bli relativt bra igjen. Ja, smertene vil trolig være der, men i hvor stor grad de skal påvirke meg er stort sett opp til meg.

Jeg skal pokker meg vise hva jeg kan få til, denne gutten skal tilbake til hverdagen. Tilbake til livet. Tilbake til arbeidslivet. Familien min fortjener det, JEG fortjener det. Dette mine damer og herrer, er min gave til meg selv. Min gave til de jeg er glad i. En gave. En gave jeg skal pakke ut hver dag resten av livet.

Motstand vil komme, men her er det jeg som bestemmer.

Alt ligger mellom ørene.

 

#SakteMenSikkert

 

Kenneth Hasselstrøm

Hva skjer’a?

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 12. juni , 2015 kl. 22:13

Hei verden!

Lenge siden sist… men jeg lever i beste velgående :-)
Jeg har gått, syklet, svømt, løpt i vann, fisket, utført rygg- og hofteøvelser, danset og flirt mer de siste par ukene enn på lenge. Kroppen responderer fint og jeg merker faktisk en framgang. Jippi! :-)

Dagene har vært lange og innholdsrike, alt fra bassengtrening til undervisning, turer og ablegøyer. Man leker jo ikke at man er på Høylandet ;-)
Årets Revyfestival er fra 1. til 5. juli, så den går jeg dessverre glipp av, men vi har det arti’ læll …

Det har vært dårlig med oppdateringer på bloggen min nettopp av den grunn at jeg rett og slett har vært så trøtt og sliten på kveldene at jeg ikke har maktet det. Her må man prioritere :-)

Dette innlegget blir også kort, men må passe på å si at dere leste riktig. Kenneth har faktisk danset, noe tilnærmet dans i hvertfall. Det var rytmer og det var koreograferte bevegelser. Det er ikke det verste, på mandag skal jeg opptre sammen med andre mer eller mindre frivillige her på senteret… Det er visstnok invitert folk fra nærområdet, samt lokalavisa (!). Heldigvis kommer det ikke et TV-team… Kenneth gjør ting han ikke har gjort på lenge (med god grunn)…

Nok for i dag, dere må ta vare på hverandre og gi noen dere er glad i en ordentlig god klem. Det vet jeg at jeg skal gjøre førstkommende onsdag, da kommer jeg hjem :-)

God helg!

 

#SakteMenSikkert

 

Kenneth Hasselstrøm

Rapport fra Rom 24

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 2. juni , 2015 kl. 18:53

Hei

Det har vært noen hektiske og slitne dager, mye aktivitet som kjennes på kroppen, har rett og slett ikke hatt ork og overskudd til å skrive.

Med vondt skal vondt fordrives var det vel noen som sa en gang i tiden, jeg håper det er noe i det… Jeg har vondt men noe annet er ikke å vente. På sikt vil det bli bedre :-)

 

Blir ikke så mye mer i dag, restitusjon er viktig, det blir hovedaktiviteten min på kveldene.

Jeg har det bra og gjør små fremskritt hver dag, dette blir bra.

Merker at jeg har vært borte fra familien snart ei uke nå, det er noe som mangler rundt meg…

Avslutter med noen ord min datter (9 år) skrev til meg på et «motivasjons-ark»:

Stå på pappa – fra Vilja

Jeg vil at du skal stå på for meg pappa.
Jeg vil at du skal sprenge grensene dine.
Jeg vil at du skal kjempe mot det vonde i kroppen din.
Roser er røde, fioler er blå, jeg vil at du skal stå skikkelig på.
Elsker deg pappa.

 

#SakteMenSikkert

 

Kenneth Hasselstrøm

Dag 3 – Ute i det fri

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser fredag 29. mai , 2015 kl. 22:23

Hei :-)

I dag føler jeg at jeg med god samvittighet kan gå å legge meg som en trøtt og sliten mann.. Jeg har utfordret meg selv i dag, kanotur og en vanlig båttur i håp om fisk. Kjenner at det fortsatt er begrenset hvor lenge jeg klarer å sitte i båt. Men for at denne begrensningen skal bli mindre dominerende så må den tøyes og utfordres. Der er jeg på vei :-)

Velger å la dette bli et bildeinnlegg, med små kommentarer. Takk for at du fortsatt er med meg, vit at det gleder meg :-)

 

Heldig med været, heldig med plassen :-)

Heldig med været, heldig med plassen :-)

Et stort ferskvann hvor det også går laks, faktisk...

Et stort ferskvann hvor det også går laks, faktisk…

Båt til fiske etter laks og kano var tilgjengelig.

Båt til fiske etter laks og kano var tilgjengelig.

Det er noen år siden jeg sist satt i kano, selv om det var tøft til ryggen så var det GØY!

Det er noen år siden jeg sist satt i kano, selv om det var tøft til ryggen så var det GØY!

Det var flere som prøvde seg i kano, samtlige kom tilbake... med et smil om munnen.

Det var flere som prøvde seg i kano, samtlige kom tilbake… med et smil om munnen.

På tide å fange litt laks...

På tide å fange litt laks…

I båt mens man ikke får laks-selfie... Men like blid :-)

I båt mens man ikke får laks-selfie… Men like blid :-)

 

Takk for i dag !

Kenneth Hasselstrøm

Dag 2 – Igang, såvidt…

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 28. mai , 2015 kl. 22:26

Hei hei!

I går var jeg trøtt… Det kom vel tydelig fram i gårsdagens innlegg. Når man er trøtt er det lurt å legge seg, da sovner man og etter noen timer våkner man igjen. Uthvilt og klar for en ny dag. Ganske så innlysende og opplagt… I teorien. Må bare si før jeg går videre at jeg var våken og ganske opplagt i dag, så den delen stemte. Det er den første delen som ikke fungerte helt i praksis. Det tok god tid før jeg sovnet, så vel på klokka siste gang sånn i to tiden. Sovnet. Så på klokka som var tre. Sovnet. Så på klokka som var fire. Sovnet igjen og så vel et par ganger til på klokka før jeg sto opp 07.30. Våken, klar for en ny dag og frokost.

En liten times bassengtrening i et basseng som holder 35 grader er godt for kroppen, man føler seg faktisk ganske myk (og litt mør) i muskler og ledd. Jeg klarte faktisk også å holde meg våken gjennom en teoritime, treningsøkt, kartlegginsgmøte og et infomøte. Det er jeg fornøyd med.

En liten spasertur i det aller nærmeste nærområdet ble det også. Tommel opp!

Jeg begynner nå å få en viss oversikt over hva som venter meg og hva jeg ønsker å bruke «fritiden» mellom øktene til.
For å nevne noe:
– Laksefiske
– Gåturer
– Sykkelturer
– Avslapping
I tillegg ønsker jeg å ta meg noen turer (med bil) til steder rundt Høylandet. Da skal jeg ha med meg speilreflekskameraet mitt. Det blir stas.

Det er en knall gjeng jeg er her sammen med, i tillegg til å være trivelige får de meg til å føle meg ung ;-)
De ansatte er både dyktige og veldig imøtekommende. Dette overgår så langt mine forventninger.

I morgen er det aktivitetsdag hvor vi skal på tur hvor det blir fiske, kanotur, grilling og sosiale aktiviteter. Spennende.

Jeg avslutter dagens innlegg med noen bilder:

 

Her er jeg!

Her er jeg!

 

Her er elva jeg skal prøve å lure laksen :-)

Her er elva jeg skal prøve å lure laksen :-)

Gleder meg :-)

Gleder meg :-)

Mystiske kornsirkler? Dette må være noe for "Åndenes makt"...

Mystiske kornsirkler? Dette må være noe for «Åndenes makt»…

 

Grip morgendagen!

 

Kenneth Hasselstrøm

Dag 1 – Trøtt og surrete…

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser onsdag 27. mai , 2015 kl. 20:50

Dagen har kommet, jeg er på plass :-)

Kjørte hjemmefra kl 06.15, med innlagte pauser så var jeg framme på Høylandet litt før 10.30, en halvtime før jeg hadde fått beskjed om å møte i resepsjonen. Timing ;-) Jeg var litt i tvil, et lite øyeblikk, om jeg skulle ta til høyre hvor det sto «Varelevering» eller om jeg skulle ta til venstre hvor det sto «Hovedinngang». Jeg valgte det siste… Lurt.

Namdalen Rehabilitering - "Here I come"...

Namdalen Rehabilitering – «Here I come»…

Romfordeling, infomøte, en liten spasertur og tre måltider senere så er denne kroppen trøtt. Skikkelig trøtt…
Rommet og lokalene ser uforskammet bra ut, dette tror jeg blir knall. Alle forutsetninger er tilstede, nå er det opp til meg, dette skal jeg klare. Dette må jeg klare. Banna bein, nå vil jeg tilbake til et så normalt liv som mulig, reisen har virkelig begynt. Det fortjener jeg. Det skylder jeg meg selv, det skylder jeg familien min. En far og en ektemann har begynt på en viktig reise. Før jeg blir for filosofisk på grunn av trøtthet gjør jeg nok lurt i å avslutte for i dag.

Morgendagen byr på kartleggingsmøter og treninger og hva ellers dagen måtte by på, så får vi se i morgen gjennom tekst og bilder hvordan det er her og hvordan dagen har gått.

Takk for at du tar deg tid til å lese :-)

 

#SakteMenSikkert

 

En trøtt hilsen fra

 

Kenneth Hasselstrøm

 

Flink gutt, skynd deg sakte!

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 18. mai , 2015 kl. 23:18

Hei igjen :-) (Jepp, et smiletegn)

Det er nå kun en drøy uke til jeg skal på et treukers rehabiliteringsopplegg i Namdalen.

Er jeg der jeg ønsker å være før oppholdet starter? Nei.
Trenger jeg egentlig å bekymre meg for det? Nei, det er en grunn til at jeg skal på dette rehabiliteringsopplegget. «Raskere tilbake» heter det. Så, om jeg ikke nådde det målet jeg satte meg så… Målet? Det var jo som sagt et ønske, et ønske om å være sånn noenlunde forberedt på en hverdag med trening og tøying av grenser. Det føler jeg at jeg er, mentalt så er jeg veldig innstilt på dette. Fysisk trenger jeg dette. Praktisk så er det meste ordnet så da er det bare å si: «Bring it on!».

Det neste blogginnlegget kommer når jeg er installert på rommet mitt på Namdalen Rehabilitering. Ventetiden er snart over og «alvoret» er snart igang.

I teksten som kommer nå prøver jeg og forklare hvorfor denne prosessen har tatt og fortsatt vil ta tid.
De siste årene har jeg savnet det jeg en gang hadde. Ikke alt selvfølgelig, man har en tendens til å huske det som passer og det går fort fra savn over til drømmer. Urealistiske drømmer. Så hva skjer som regel med urealistiske drømmer? De går sjelden i oppfyllelse. Man er dømt til å mislykkes og føler et nederlag. Det er lett å glemme at tiden går og at dette medfører naturlige endringer både i interesser og prioriteringer, for meg hadde tiden utenfor stått stille. Jeg ville tilbake til der jeg var før problemene startet. Dette hverken lar seg gjøre eller er å foretrekke, det vet jeg nå. Motet forsvinner sakte men sikkert og man havner i en ond spiral. Slik jeg ser det gjenstår det da tre valg, det ene valget kan fort betegnes som en urealistisk drøm.
Man bryter rett ut av spiralen og så er man fri! Det er dette valget mange i dag tror er det rette, det ser best ut på CVen og arbeidsgivere og samfunnet klapper i hendene og skryter av deg.
Men.
Jepp, dette er i mine øyne, i mitt tillfelle og gjelder sikkert også for mange andre, feil valg. Det kjennes sikkert riktig ut, kanskje det er det også for noen sjeler, men realiteten er at for mange så forlater man egentlig ikke spiralen. Den utvides. Hvordan da?, spør du sikkert. Problemet er ikke løst, diameteren er bare større og nedstigningen går saktere.
Hva er de andre valgene? Er de bedre?
Det ene valget er bedre og det andre valget er verre. Jeg tar det verste først.
Dette er egentlig ikke et valg, men man kan fortsette nedstigningen i den spiralen man befinner seg i. Helt til man treffer bunnen. Hva som er bunnen er vanskelig å beskrive, det kan være på det tidspunktet man gjør et ANNET «valg». Bunnen er det laveste punktet man er på i en prosess eller tilstand, det å være på bunnen mener jeg ikke betyr at man har kommet til «The end». Desto lengre ned man kommer jo lengre er veien tilbake. Så da er selvsagt det siste valget å snu, ta spiralen opp igjen. Det er ikke bare å gå tilbake, man må rydde på veien. Noe av det man finner graver man ned på stedet mens andre ting putter man i sekken så man har kontroll på det. Dette tar tid, ofte lang tid.
Det er i denne prosessen jeg er nå, på vei opp spiralen. Målet mitt er å bli så bra som mulig slik at jeg kan ha et så normalt liv som mulig. Med familien min, sosialt og yrkesmessig.

Denne bloggen er en del av min vei opp spiralen og jeg takker alle som støtter meg i denne prosessen.

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

1 måned til Namdalen

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser mandag 27. april , 2015 kl. 21:07

Hei igjen!

Da er det kun en måned igjen, velger å skrive «kun» selv om jeg føler at det er alt for lenge til.

Etter en tid nå med litt mindre aktivitet øker jeg nå aktiviteten sakte, kropp og hode skal være med hele veien :-)
Har vel hatt noen bedre dager nå og regner med at «formkurven» øker videre. Dette gjelder både kropp og sinn.

Selv om jeg er deprimert kan jeg smile, jeg kan til og med le. Latterkrampe har jeg også hatt. Jeg skal innrømme at den første tiden jeg var sykmeldt lo jeg ikke så mye og i perioder etterpå har det vært stunder hvor jeg ikke har sett lyst på ting. Men for meg så går dette i bølger, som jeg skrev i det forrige innlegget så påvirker smertene humøret.

Sakte men sikkert mestrer jeg det å la smerter være smerter og humør være humør. Pila peker oppover :-)

Så…
Istedet for å tenke at det er lenge til jeg skal til Namdalen Rehabilitering så velger jeg å fokusere på det som skal skje i mellomtiden. Livet har stått på vent lenge nok.

Før Namdalen skal jeg sammen med kona til Molde, en by jeg dessverre aldri har besøkt før, kun henne og meg på hotell. Barna blir tatt godt vare på av deres tante så da kan vi fokusere på oss selv og det å slappe av.
Min datter fyller 9 år snart, hun er veldig glad for at jeg skal være tilstede :-)
I tillegg er det masse små ting og tang jeg kan se fram til den kommende måneden, faktisk tror jeg tiden kommer til å gå fort nok…

Dette var kun en liten oppdatering, greit å skrive noe når man er positiv også, ikke sant ;-)

I helga håper jeg å kunne legge ut et par bilder fra moldeturen her på bloggen, håper det kan være interessant. Så «snakkes» vi til helgen :-)

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hva nå da, Kenneth ?

Kategori: #SakteMenSikkert | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 25. april , 2015 kl. 11:10

Hei

Først vil jeg si at responsen jeg fikk på bloggen, både antall «likes» og kommentarer på facebook og «likes» på selve bloggsiden har vært større enn jeg hadde turt å håpe på. Det varmer og dere skal vite at det hjelper, alle som en, «likes» og kommentarer :-)

Det har blitt sagt og skrevet at dette er tøft gjort av meg, dette er et vanskelig tema, selv nå i 2015.
Jeg føler mer at det er riktig gjort enn tøft gjort.
Det er lenge siden jeg har vært så sikker på noe som da jeg publiserte bloggen, men jeg skal innrømme at jeg har vært spent på utfallet. Det blir noe annet enn å legge ut et bilde av et glass med smågodt eller å slenge ut en kommentar om skiftende skydekke. Beklager sammenligningen, men det blir litt som å stille seg i Adams drakt utenfor nærbutikken. Gjort er gjort og det føles egentlig godt!

Dette blir en slags del 2 av det første innlegget, bare for å fylle inn litt av det jeg ikke fikk plass til sist. De innleggene som kommer videre får en litt annen stil, litt ledigere i stilen og forhåpentligvis litt lettere å lese ;-)

Veien videre kjenner jeg ikke, ikke med kropp og hode, heller ikke hvilken retning bloggen tar. Dette er et nytt terreng for meg på mange plan.
I tillegg til tekst blir det nok noen bilder, ærlige bilder til og med, men jeg føler at de bør være relevante. En «topptur» for meg kan noen dager, men ikke så ofte, være å komme meg opp til andre etasje, mens andre dager kommer jeg meg ut og klarer langt mer.
Har det vært en dårlig uke så skriver jeg det, så blir kunsten å finne en positiv vinkling og balansere det med tanker om hva jeg bør gjøre fremover. Jeg er, som jeg skrev i det første innlegget, ikke bitter. Jeg har ingen grunn til og har heller ingen ønsker om å henge ut noen. Eventuell kritikk mot statlige, fylke og kommunale instanser blir holdt på et så saklig nivå som mulig. Det er noen følelser involvert, så et hjertesukk i ny og ne kommer, men da er det mine egne meninger og erfaringer som legges bak teksten.

Noen av de «våpnene» jeg har brukt for å komme gjennom hverdagen de siste årene har vært humor (ironi og sarkasme), familien merker fort når jeg har en tyngre periode fordi humor og humør er borte. Kona merker dette før meg, etter en stund klarer hun å få meg til å innse at jeg har en litt tyngre periode og noen grep må gjøres. Årsaken til at de som tilhører min omgangskrets utenfor huset muligens ikke har merket dette så godt, er at i de periodene har jeg holdt meg mest mulig hjemme.
De sterkeste smertene kommer i bølger, smertene er aldri helt borte, men når de er på det sterkeste så varer de alt i fra 2-3 dager opp til et par uker. Det er ofte hvor fysisk aktiv og hvor mye som ellers skjer i hverdagen som «bestemmer» dette. Det er under og i tiden etter disse lange periodene at humøret og tankene mine er litt tyngre enn normalt. I den siste tiden har smertebildet vært relativt uendret men humøret er bedre. Prosessen med å innse og det å godta at man høyst sannsynlig må leve med smerter resten av livet har vært tung og lang. Men det er nå på tide å se fremover :-)

Jeg håper at så mange som mulig ønsker å være med meg på veien videre gjennom denne bloggen, spør gjerne om det er noe dere lurer på eller kom med tips.

Etter hvert som jeg lærer meg dette med blogging kommer nok disse sidene til å endre seg litt, veien blir til mens jeg går :-)

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.