#SakteMenSikkert

Hei igjen :-) (Jepp, et smiletegn)

Det er nå kun en drøy uke til jeg skal på et treukers rehabiliteringsopplegg i Namdalen.

Er jeg der jeg ønsker å være før oppholdet starter? Nei.
Trenger jeg egentlig å bekymre meg for det? Nei, det er en grunn til at jeg skal på dette rehabiliteringsopplegget. «Raskere tilbake» heter det. Så, om jeg ikke nådde det målet jeg satte meg så… Målet? Det var jo som sagt et ønske, et ønske om å være sånn noenlunde forberedt på en hverdag med trening og tøying av grenser. Det føler jeg at jeg er, mentalt så er jeg veldig innstilt på dette. Fysisk trenger jeg dette. Praktisk så er det meste ordnet så da er det bare å si: «Bring it on!».

Det neste blogginnlegget kommer når jeg er installert på rommet mitt på Namdalen Rehabilitering. Ventetiden er snart over og «alvoret» er snart igang.

I teksten som kommer nå prøver jeg og forklare hvorfor denne prosessen har tatt og fortsatt vil ta tid.
De siste årene har jeg savnet det jeg en gang hadde. Ikke alt selvfølgelig, man har en tendens til å huske det som passer og det går fort fra savn over til drømmer. Urealistiske drømmer. Så hva skjer som regel med urealistiske drømmer? De går sjelden i oppfyllelse. Man er dømt til å mislykkes og føler et nederlag. Det er lett å glemme at tiden går og at dette medfører naturlige endringer både i interesser og prioriteringer, for meg hadde tiden utenfor stått stille. Jeg ville tilbake til der jeg var før problemene startet. Dette hverken lar seg gjøre eller er å foretrekke, det vet jeg nå. Motet forsvinner sakte men sikkert og man havner i en ond spiral. Slik jeg ser det gjenstår det da tre valg, det ene valget kan fort betegnes som en urealistisk drøm.
Man bryter rett ut av spiralen og så er man fri! Det er dette valget mange i dag tror er det rette, det ser best ut på CVen og arbeidsgivere og samfunnet klapper i hendene og skryter av deg.
Men.
Jepp, dette er i mine øyne, i mitt tillfelle og gjelder sikkert også for mange andre, feil valg. Det kjennes sikkert riktig ut, kanskje det er det også for noen sjeler, men realiteten er at for mange så forlater man egentlig ikke spiralen. Den utvides. Hvordan da?, spør du sikkert. Problemet er ikke løst, diameteren er bare større og nedstigningen går saktere.
Hva er de andre valgene? Er de bedre?
Det ene valget er bedre og det andre valget er verre. Jeg tar det verste først.
Dette er egentlig ikke et valg, men man kan fortsette nedstigningen i den spiralen man befinner seg i. Helt til man treffer bunnen. Hva som er bunnen er vanskelig å beskrive, det kan være på det tidspunktet man gjør et ANNET «valg». Bunnen er det laveste punktet man er på i en prosess eller tilstand, det å være på bunnen mener jeg ikke betyr at man har kommet til «The end». Desto lengre ned man kommer jo lengre er veien tilbake. Så da er selvsagt det siste valget å snu, ta spiralen opp igjen. Det er ikke bare å gå tilbake, man må rydde på veien. Noe av det man finner graver man ned på stedet mens andre ting putter man i sekken så man har kontroll på det. Dette tar tid, ofte lang tid.
Det er i denne prosessen jeg er nå, på vei opp spiralen. Målet mitt er å bli så bra som mulig slik at jeg kan ha et så normalt liv som mulig. Med familien min, sosialt og yrkesmessig.

Denne bloggen er en del av min vei opp spiralen og jeg takker alle som støtter meg i denne prosessen.

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm