Hei hei og takk for sist!

Det er gledelig å høre at flere av de jeg snakker med faktisk låner bloggen min et øye og et øre ved jevne mellomrom. Det setter jeg virkelig pris på og jeg synes det er kjekt at så mange faktisk forteller meg det. Tilbakemeldingene har kun vært positive, hvilket også gjør meg glad. Er det noe du ønsker kunne vært gjort på en annen måte eller som du er uenig i så fortell meg det gjerne. Bloggen min er et offentlig nettsted og ris og ros er en del av gamet ;-)

Dagens innlegg er flerdelt, vel egentlig todelt men den ene delen består av flere deler. Uansett, før jeg forvirrer dere mer, den første delen er et slags ukesukk. En ting som opptar meg eller som jeg mener er viktig å snakke om. Dette kan være positive eller negative saker. Dagens ukesukk er, tja bedøm selv…

Del to handler om…. meg. Helse, jobb og snusslutt.

Så, vi kjører igang ;-)

Del 1…

Et tilfeldig smil til en tilfeldig forbipasserende kan i teorien reddet liv. Et ekstremtilfelle, javisst, men et lite smil, et nikk med hodet eller et aldri så lite «hei» er ofte alt som skal til for å gjøre andres hverdag litt bedre. Det er gratis, har veldig få bivirkninger og kan ha en større effekt enn de dyreste piller. Når man smiler, nikker eller trykker liker så viser man at man har sett vedkommende, man viser anerkjennelse. I vår tid, hvor sosiale medier har erstattet mye sosial omgang og tradisjonelle måter å vise sin støtte på, så blir alt så tydelig. Antall likes på Facebook eller Instagram står der svart på hvitt og er som et eksamensresultat for enkelte. Du aner ikke hvor mange som har sett det, ikke engang hvor mange som likte det, alt du vet er hvor mange (eller få) det var som faktisk styrte musepekeren/fingeren mot en knapp som viser «tommel opp». Trykk. Liker.

Nå har Facebook visstnok lyttet lenge nok til og etter hvert helt eller delvis valgt å imøtekomme en økende mengde folk som ønsker en «liker ikke»- eller «misliker»-knapp. Argumentet er at man kan da ikke trykke «liker» på meldinger med et trist budskap. Nei, kanskje ikke, men man kan ta seg bryet med å kommentere dersom det ikke er for slitsomt eller tar for lang tid… Poenget mitt er at dette bør Facebook være forsiktig med, tenke over hva funksjonen skal være, den kan fort bli misbrukt. «Liker ikke» kan fort bli en voldsom effektiv måte å utføre den digitale mobbingen på. Et lite varsko fra meg altså.

Jeg kan ikke bare skrive om negative eller alvorlige ting, balanse er viktig. Mener jeg.

Det positive med sosiale medier er spredningen av en del budskaper som kan være livreddende. Da tenker jeg mest på de meldingene som fører til litt mer enn en økt bruk av #bryDeg og #NoeMåGjøres og andre trend-hashtags. (trendtags?). Mange har gjort noe etter kampanjer på det store internett, gjort ting som har endret andres liv. Reddet liv. Gitt liv og plantet håp i ganske så golde blomsterbed… (jøss)

Kudos og kred og hva de nå sier, det oser respekt av slikt.

Del 2…

For å få fokuset på noe annet, i fare for å virke litt egoistisk, for min del viktigere. Meg. Altså, helse og tilstanden ellers. Grunnen til at denne bloggen ble opprettet.

Hvordan går det egentlig med undertegnede?

Jeg har fått noen spørsmål om hvordan det går med helsa, snuseslutten, jobb, det nye oppholdet på Namdal Rehabilitering og om hva som skjer med bloggen min. Både tekst- og lydversjonen.

Alt dette skal nå bli besvart. I dag. Her. Nå… Les videre.

For å ta det siste først, lydbloggen fortsetter. En lydversjon av bloggen vil enten komme samtidig eller i rimelig tid etter tekstbloggen. Det vil ikke bli en opplesing av bloggen, slapp av, det vil være en litt dyperegående versjon av den bloggen du nå leser. Litt sånn som TV2 gjør det, «vil du vite mer om dette, går du inn på…», i dette tilfellet siden med lydbloggen.

Så… Snus.

Tenker jeg på snus?

Ja.

Hele tiden?

Nei!

Har jeg sprukket?

Ne-hei! (men jeg har drømt at jeg har gjort det flere ganger, men det teller ikke så det så!)

Jeg er ikke helt kvitt suget etter snus, men det er bare som en skygge av seg selv. Ikke stor og mørk og som blir større jo lenger ned sola kommer. Neida, det er mye svakere enn det en gang var.

Det er fortsatt en del situasjoner og anledninger jeg forbinder med det å ta seg en snus som jeg ikke har vært gjennom. Det tror jeg vil gå bra. Størst utfordring blir det nok med festligheter hvor inntak av drikkevarer med aldersbegrensninger har en fremtredende rolle. Det forekommer ikke ofte for min del så spenningen er der fortsatt. Det kommer til å gå så bra ‘atte…

Det er litt tidlig å uttale seg om min praksis i arbeidslivet, det har ikke gått to uker. En ting er sikkert, jeg tar små skritt. Det er flere viktige ting som nå skal på plass. En av disse tingene er det sosiale. Det å komme seg ut av huset for å tilbringe tid med arbeidskollegaer må ikke undervurderes. Det er en omstilling i hodet og jeg er glad for at jeg har denne sjansen. Jeg velger foreløpig ikke å si noe om hvor jeg jobber. Det er best slik inntil videre :-)

Det er nå litt over en måned til jeg skal på et såkalt re-opphold på Namdal Rehabilitering. Dette tror jeg er viktig og jeg ser egentlig fram til det. Kroppen min trenger det. Hodet mitt trenger det. 10 dager med fokus på meg og min opptrening igjen. Et supert tilbud, supre ansatte og «pasienter» i supre lokaler og omgivelser. (gratisreklame fordi de fortjener det)

Hva med ryggen, hofta og klesskapet? Foten.

Smertene er der fortsatt, ikke like fremtredende til tider, men de er der. Det skal jeg ikke bruke så mye tid på. Det er ingen nyhet at jeg har vondt, jeg skal heller sørge for å spre nyhetene om smertenes eventuelle bortgang. Med glede. Direkte fra åstedet.

Kondisjonen min er et eget kapittel, ikke et lystig kapittel med en berg- og dalbane av opplevelser og følelser. Et tilnærmet sorgens kapittel. Men selv om den lukter ille, den er ikke død ;-)

Jeg kan herved sende ut en liten oppfordring/ et ønske. Skrevet i form av en annonse.

Tapt/funnet

Kondisjon forsvunnet. Forsvant sakte men sikkert i løpet av en liten tiårsperiode,
små livstegn er registrert i form av noen ekstra kilo her og der.
Kan være mistet i nærheten av en eller annen turløype.
Lyder navnet «Kom igjen nå, dette klarer du!».
Om noen ønsker å hjelpe meg å finne igjen min sårt savnede kondisjon,
så ta gjerne kontakt slik at vi kan gå sammen.
Legg igjen beskjed til Kenneth på facebook (på vegg eller som privatmelding).

Fant et bilde på det store internettet jeg synes er ganske bra ;-)

—

Dette innlegget ble kanskje i lengste laget, men det var vel en del som jeg følte jeg burde skrive denne gangen. Det er viktig at jeg forteller at om jeg ikke føler det er noe å skrive om så blir det feil å bare skrive. Jeg vet fortatt ikke hvilken farge denne bloggen har, det eneste jeg vet er at den ikke er rosa… Noen forslag, kanskje ? ;-)

Uansett, det var alt for i dag. Takk for at du tok deg tiden til å lese dette.

Har du lyst til å høre mer, så kan du komme tilbake på fredag. Da legger jeg ut lydbloggen.

(det tar litt tid å faktisk prate det inn og redigere det)

Ta vare på deg selv og dine nærmeste!

Klem fra

Kenneth Hasselstrøm

Jeg og familien har nettopp kommet tilbake fra en ukestur til London, et solid mentalt og fysisk påfyll…
Først som sist: Jeg sprengte grenser som aldri før, omtrent hver dag, mentalt sett var jeg rett og slett helt konge! Jeg var helt sjef i mitt eget lille kongerike og er stolt som faen. Pokker så stolt. Ikke så stort skritt for menneskeheten, men et stort byks for meg. Nå som det er sagt, her kommer innlegget:

Bitene etter bobla som sprakk hadde såvidt begynt å bli samlet igjen da vi dro til London. Spenningen var tilstede på mange områder, jeg visste det ville bli en utfordring å traske gatelangs, inn og ut av butikker og å stå i kø på et utvalg av severdigheter. Jeg hadde en plan, eller rettere sagt en avtale med meg selv. Den hadde to punkter:
1 – Uansett smertenivå så skal jeg ikke klage eller synes synd på meg selv.
2 – Smerten eller frykten for smerte skal ikke hindre meg på noe som helst tidspunkt.

Tilleggspunkt, kall det gjerne punkt 3, er faktisk hvile. Det er viktig å få et balansert forhold mellom aktivitet og hvile. Man har da lært noe…

Samme innhold, ny holdning.

Sitter eller ligger jeg i en sofa og kjenner etter, så er det utrolig hvor mye galt jeg finner ved meg selv. Fysisk og mentalt. Nå som ryggen er bedre er det vel ikke noen grunn til å la de «gamle» begrensningene styre hverdagen min, eller? Hvorfor tar det da så pokkers lang tid for hjernen min å endre et uønsket mønster? Eller tankegang. Det er da for svingende ingen sak å endre tankesettet i retning av noe man ønsker mer enn noe annet i hele verden. Det er jo så lett å få dårlige vaner, hvorfor sliter jeg da med å få gode vaner? Dette er et kort resymé over tankene mine det siste året.
Nå, endelig, føler jeg at noe er i ferd med å endre seg. Det går sakte og ikke etter mine planer, men jeg tenker på en ny måte. Jeg har begynt å ta mer hensyn til meg selv, hva jeg har lyst på. Før dere tenker og tror at dette er en kamp mellom meg og de rundt meg, så slapp av. Jeg tenker på at om jeg har lyst til å dra til, f.eks. London, så gjør jeg det. Smertene bestemmer ikke nå, det gjør jeg. Jeg fikk ei flott uke i London sammen med de jeg elsker mest i hele verden. Familien min.

Jeg holder ut i større grad enn på mange år, en av årsakene er at jeg har blitt flinkere til å slappe av og å få tilbake energi mellom slagene. Jeg gjør det faktisk med god samvittighet nå. Endelig. Så det så!
Aktivitetsnivået er også høyere og det er faktisk lettere å komme seg ut, uansett hva målet er. Flere turer kommer det nok til å bli, altså turer i skog og mark. Selv om det nok blir en stund til, det kan dere være glade for, at jeg poserer på facebook i thights på en eller annen topp…

Det var alt for denne gang og jeg runder av med litt info:

Det er sommer, selv om været skulle mene noe annet, derfor er det vanskelig å si hvor ofte bloggen blir oppdatert. Dette innlegget kom sent, jeg vet heller ikke når neste innlegg kommer. Sjekk innom bloggen eller følg med på facebook.

I løpet av høsten kommer bloggen til å endre seg litt, både på innhold og form. Kommer tilbake til dette senere.

Fortsatt god sommer og kos dere alle som en, vit at dere fortjener det :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

PS! Hvem av disse to er en voksfigur fra Madame Tussauds?

Han til venstre vokser litt hver dag, hun til høyre er av voks…

Jeg velger å starte dette innlegget med ordet ‘jeg’, ganske bevisst egentlig, det er JEG som må gjøre endringene som skal til for at akkurat JEG skal komme meg videre. Når det er sagt, så må jeg ikke glemme å si
Hei…
og takk for at du fortsatt leser bloggen min, eventuelt takke nye lesere for akkurat dere tar dere tid til å lese det jeg skriver. Jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg at akkurat du leser det jeg har på hjertet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de som har gitt meg tilbakemeldinger i det virkelige liv. Det å få høre at så mange leser bloggen og å få de positive tilbakemeldingene varmer virkelig. Det hjelper og gir meg inspirasjon til å jobbe videre, ikke bare med bloggen men også med det viktigste. Helsa. Takk :-)

Trene – spise -sove

I tre uker våknet jeg og gikk til dekket frokostbord til faste tider, trente til oppsatte tider og hadde faglig og åndelig input mellom slagene. I tre uker hadde jeg fagpersoner med glødende interesse og støtte for meg og mine kroppslige opp- og nedturer og mine humørsvingninger. I tre uker var jeg sammen med andre, som var og er i mildere eller verre situasjon enn meg og som gjerne brukte av sin egen vesle tid og energi til å lyse opp hverdagen for andre. I tre uker. Tre uker.

Jeg presset meg hardt. Jeg presset meg langt. Endringer skjedde, av og til nesten uten at jeg merket det, andre ganger gjorde jeg små hopp. Det kunne være etter et mentalt ballespark eller etter en kroppslig eller mental respons som bråvåknet i meg. Jeg hadde framgang. Jeg var på gli. Pessimisten var på vei ut døra og optimisten var allerede langt inne i stua. Jeg hadde trua… kunne jeg skrevet for å få det på rim, men skriver heller at jeg for første gang på flere år kjente at jeg var på rett vei. På vei oppover spiralen.

Med under en uke igjen av oppholdet kom savnet av familie, hjem og hverdagen. Et godt tegn.

Hverdag hver dag

Vel hjemme oppdaget jeg fort at hodet fortsatt var i «institusjonsmodus», det ble plutselig veldig mye å forholde seg til. Det å komme tilbake til hverdagen var som å hoppe på en karusell i fart, jeg måtte bare holde meg fast så godt jeg kunne. Et totalt surr og kaos i hodet førte til hodepine og jeg ble irritabel og det ble vanskelig å gjennomføre de planlagte aktivitetene.
Etter noen dager begynte jeg så smått å gå noen turer, jeg tvang meg selv til å være både fysisk og sosialt aktiv. Det lønte seg nok, for etter ei uke begynte ting å falle på plass. Heldigvis var jeg oppmerksom på dette, jeg hadde blitt fortalt at det å komme hjem ville bli en stor overgang. Av erfaring visste jeg også at jeg bruker gjerne ei lita uke på slike overganger, dette gjorde at jeg holdt motet oppe og visste at det var normalt. Etter at den bobla jeg hadde levd i hadde sprukket og sendt meg ut i alle retninger har jeg nå samlet meg igjen, nå skal bitene settes sammen igjen og planene utføres i praksis. En spennende tid, altså.

Heldigvis er det sommer, selv om været her i Trøndelag skaper høststemning, kropp og sinn har det bedre på sommeren uansett. Det er den perfekte tid å begynne på mitt løp, det har jeg bestemt. Så slik blir det. Banna bein. Jeg skal gå høsten og vinteren i møte med en forbedret kropp og et bedre mot en tidligere. Ja, for pokker, JA!

Gi noen du er glad i en klem og be vedkomne sende den videre, kanskje den tilslutt ender opp hos deg selv igjen. :-)

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

Tilbake fra rehabilitering. Tilbake til hverdagen. Tilbake.

Klokere enn da jeg dro? Javisst

Sprekere enn da jeg dro? Jada

Økt tro på at jeg vil klare å komme meg tilbake i jobb igjen? Jepp. Det også.

En ting, derimot, hadde jeg ikke forventet meg. Det var faktisk noe som hente meg i løpet av disse ukene, omlag en uke ut i oppholdet. Mye nytt å forholde seg til, mange inntrykk og uvanlig mye bevegelse/trening hadde gjort at jeg var sliten fysisk og mentalt. Ingen bedring som jeg kunne se eller føle. Langt inne i meg hadde jeg fortsatt troen på at dette skulle bli bedre, jeg måtte stå på slik at jeg kunne si til meg selv at jeg hadde gjort det jeg kunne. Selv om jeg ikke skulle lykkes med å komme videre. Selv om jeg skulle gå på en vegg av smerte og oppgitthet. Jeg hadde lovet familien min, lege, psykolog, nav, kontaktpersoner og behandlere på rehabiliteringen og aller viktigst: Meg selv(!) at uansett… Uansett hvor vondt jeg får og hvor sliten jeg blir, så skal jeg delta. Delta på alle aktiviteter. Delta på all undervisning. Delta på alle utflukter og sosiale inititativ.

Så var det da, omtrent ei uke ut i oppholdet, at jeg var noen minutter unna å låse meg inn på rommet mitt og be alt og alle holde seg unna. Jeg satt og ventet på at det skulle bli servert kveldsmat, og alt jeg kunne tenke på var å dra hodet under dyna og ligge der å synes synd på meg selv. Hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg følte meg som en motsatt Kong Midas, alt jeg gjorde ble til dritt, det sporet jeg hadde havnet i hadde blitt for dypt. Innse det, du eier ikke det som skal til for å lykkes med noe som helst. Planen var klar, sitt her til det blir servert middag, spis middag, gå på rommet, lås døra og synes synd på deg selv. Det kan du, der er du trygg og det vet du at du mestrer. Applaus, fanfare og god natt!

Da ser jeg at det kommer en mann, ustø til beins men bestemt, han går rett bort til kaffeautomaten. Ordner seg en kopp kaffe og setter kursen mot en av stolene ikke langt fra meg. På veien bort til stolen han hadde sett seg ut havner en del kaffe på gulvet, ikke mye, men nok til at det blir noen spor etter han. Han setter koppen forsiktig fra seg mens han konsentrerer seg om å holde balansen. Det gikk bra. Han retter seg opp og ser seg litt rundt, smiler og sier at sånn må man regne med når man sliter med å stokke beina riktig. Han går bort til en av de ansatte på kjøkkenet mens han smiler og kommenterer hendelsen til et par av de andre som han passerer. Han kommer tilbake og ikke langt etter han kommer det noen som tørker opp den spilte kaffen.

Etter at den første slurken med kaffe er unnagjort ser han seg rundt i rommet. Han smiler og hilser på et par han tydeligvis har møtt før. Han kommenterer at han er veldig fornøyd med hvordan det gikk, for pokker, han kunne fortelle at han var helt lam for under et år siden. Et par eldre damer, de han hilste på, bekrefter dette tilbake til mannen. De kunne fortelle han hvor utrolig mye bedre han var nå enn sist han var her. Det kunne han bekrefte og sa stolt tilbake at «alt ligger mellom ørene», det hadde han aldri vært i tvil om. Etter at han hadde våknet opp fra et halvt år i koma og legene kunne fortelle at livet fra nå av ville bli som en lam pleiepasient, hadde han nektet å gi opp. Alt ligger mellom ørene. Det var der kampen tilbake til livet skulle starte, «fuck legene», han ga vel pokker i hva de mente. Det var hans liv, alt ligger mellom ørene, han skulle klare å gå igjen. Se på meg nå, sa han mens han lo.

Jeg lo også, men bare utenpå. Inni meg skjelte jeg meg selv ut etter alle noter og unoter. Her hadde en person uten å vite det, bare ved å være seg selv, gitt meg et solid ballespark akkurat da jeg trengte det som mest.

Jasså ja, Kenneth, så du sitter her å synes synd på deg selv? Resten av samtalen, eller utskjellingen av meg selv kan dere sikkert tenke ut selv.

Ferien på «Selvmedlidenhetens strand» var over.

Dette var kun den første «oppvåkningen», når jeg først hadde begynt å se litt bortenfor min egen navle, fant jeg ut at min fysiske tilstand måtte virke som en drøm for mange andre.

Er jeg, eller har jeg vært lam? Nei. Trenger jeg hjelpemidler til hverdagslige gjøremål? Nei, slettes ikke!

Javisst har jeg og har jeg hatt vondt, problemene jeg har er og har vært reelle nok. De har til tider vært nesten uutholdelige. Mange kamper mot helsevesen og andre vesen har vært kjempet av meg og mine nærmeste. Men det var før. Hva med nå? Nå, derimot, har jeg alle muligheter til å bli relativt bra igjen. Ja, smertene vil trolig være der, men i hvor stor grad de skal påvirke meg er stort sett opp til meg.

Jeg skal pokker meg vise hva jeg kan få til, denne gutten skal tilbake til hverdagen. Tilbake til livet. Tilbake til arbeidslivet. Familien min fortjener det, JEG fortjener det. Dette mine damer og herrer, er min gave til meg selv. Min gave til de jeg er glad i. En gave. En gave jeg skal pakke ut hver dag resten av livet.

Motstand vil komme, men her er det jeg som bestemmer.

Alt ligger mellom ørene.

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei verden!

Lenge siden sist… men jeg lever i beste velgående :-)
Jeg har gått, syklet, svømt, løpt i vann, fisket, utført rygg- og hofteøvelser, danset og flirt mer de siste par ukene enn på lenge. Kroppen responderer fint og jeg merker faktisk en framgang. Jippi! :-)

Dagene har vært lange og innholdsrike, alt fra bassengtrening til undervisning, turer og ablegøyer. Man leker jo ikke at man er på Høylandet ;-)
Årets Revyfestival er fra 1. til 5. juli, så den går jeg dessverre glipp av, men vi har det arti’ læll …

Det har vært dårlig med oppdateringer på bloggen min nettopp av den grunn at jeg rett og slett har vært så trøtt og sliten på kveldene at jeg ikke har maktet det. Her må man prioritere :-)

Dette innlegget blir også kort, men må passe på å si at dere leste riktig. Kenneth har faktisk danset, noe tilnærmet dans i hvertfall. Det var rytmer og det var koreograferte bevegelser. Det er ikke det verste, på mandag skal jeg opptre sammen med andre mer eller mindre frivillige her på senteret… Det er visstnok invitert folk fra nærområdet, samt lokalavisa (!). Heldigvis kommer det ikke et TV-team… Kenneth gjør ting han ikke har gjort på lenge (med god grunn)…

Nok for i dag, dere må ta vare på hverandre og gi noen dere er glad i en ordentlig god klem. Det vet jeg at jeg skal gjøre førstkommende onsdag, da kommer jeg hjem :-)

God helg!

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm

Hei hei!

I går var jeg trøtt… Det kom vel tydelig fram i gårsdagens innlegg. Når man er trøtt er det lurt å legge seg, da sovner man og etter noen timer våkner man igjen. Uthvilt og klar for en ny dag. Ganske så innlysende og opplagt… I teorien. Må bare si før jeg går videre at jeg var våken og ganske opplagt i dag, så den delen stemte. Det er den første delen som ikke fungerte helt i praksis. Det tok god tid før jeg sovnet, så vel på klokka siste gang sånn i to tiden. Sovnet. Så på klokka som var tre. Sovnet. Så på klokka som var fire. Sovnet igjen og så vel et par ganger til på klokka før jeg sto opp 07.30. Våken, klar for en ny dag og frokost.

En liten times bassengtrening i et basseng som holder 35 grader er godt for kroppen, man føler seg faktisk ganske myk (og litt mør) i muskler og ledd. Jeg klarte faktisk også å holde meg våken gjennom en teoritime, treningsøkt, kartlegginsgmøte og et infomøte. Det er jeg fornøyd med.

En liten spasertur i det aller nærmeste nærområdet ble det også. Tommel opp!

Jeg begynner nå å få en viss oversikt over hva som venter meg og hva jeg ønsker å bruke «fritiden» mellom øktene til.
For å nevne noe:
– Laksefiske
– Gåturer
– Sykkelturer
– Avslapping
I tillegg ønsker jeg å ta meg noen turer (med bil) til steder rundt Høylandet. Da skal jeg ha med meg speilreflekskameraet mitt. Det blir stas.

Det er en knall gjeng jeg er her sammen med, i tillegg til å være trivelige får de meg til å føle meg ung ;-)
De ansatte er både dyktige og veldig imøtekommende. Dette overgår så langt mine forventninger.

I morgen er det aktivitetsdag hvor vi skal på tur hvor det blir fiske, kanotur, grilling og sosiale aktiviteter. Spennende.

Jeg avslutter dagens innlegg med noen bilder:

Her er jeg!

Her er elva jeg skal prøve å lure laksen :-)

Gleder meg :-)

Mystiske kornsirkler? Dette må være noe for «Åndenes makt»…

Grip morgendagen!

Kenneth Hasselstrøm

Dagen har kommet, jeg er på plass :-)

Kjørte hjemmefra kl 06.15, med innlagte pauser så var jeg framme på Høylandet litt før 10.30, en halvtime før jeg hadde fått beskjed om å møte i resepsjonen. Timing ;-) Jeg var litt i tvil, et lite øyeblikk, om jeg skulle ta til høyre hvor det sto «Varelevering» eller om jeg skulle ta til venstre hvor det sto «Hovedinngang». Jeg valgte det siste… Lurt.

Namdalen Rehabilitering – «Here I come»…

Romfordeling, infomøte, en liten spasertur og tre måltider senere så er denne kroppen trøtt. Skikkelig trøtt…
Rommet og lokalene ser uforskammet bra ut, dette tror jeg blir knall. Alle forutsetninger er tilstede, nå er det opp til meg, dette skal jeg klare. Dette må jeg klare. Banna bein, nå vil jeg tilbake til et så normalt liv som mulig, reisen har virkelig begynt. Det fortjener jeg. Det skylder jeg meg selv, det skylder jeg familien min. En far og en ektemann har begynt på en viktig reise. Før jeg blir for filosofisk på grunn av trøtthet gjør jeg nok lurt i å avslutte for i dag.

Morgendagen byr på kartleggingsmøter og treninger og hva ellers dagen måtte by på, så får vi se i morgen gjennom tekst og bilder hvordan det er her og hvordan dagen har gått.

Takk for at du tar deg tid til å lese :-)

#SakteMenSikkert

En trøtt hilsen fra

Kenneth Hasselstrøm

Hei igjen :-) (Jepp, et smiletegn)

Det er nå kun en drøy uke til jeg skal på et treukers rehabiliteringsopplegg i Namdalen.

Er jeg der jeg ønsker å være før oppholdet starter? Nei.
Trenger jeg egentlig å bekymre meg for det? Nei, det er en grunn til at jeg skal på dette rehabiliteringsopplegget. «Raskere tilbake» heter det. Så, om jeg ikke nådde det målet jeg satte meg så… Målet? Det var jo som sagt et ønske, et ønske om å være sånn noenlunde forberedt på en hverdag med trening og tøying av grenser. Det føler jeg at jeg er, mentalt så er jeg veldig innstilt på dette. Fysisk trenger jeg dette. Praktisk så er det meste ordnet så da er det bare å si: «Bring it on!».

Det neste blogginnlegget kommer når jeg er installert på rommet mitt på Namdalen Rehabilitering. Ventetiden er snart over og «alvoret» er snart igang.

I teksten som kommer nå prøver jeg og forklare hvorfor denne prosessen har tatt og fortsatt vil ta tid.
De siste årene har jeg savnet det jeg en gang hadde. Ikke alt selvfølgelig, man har en tendens til å huske det som passer og det går fort fra savn over til drømmer. Urealistiske drømmer. Så hva skjer som regel med urealistiske drømmer? De går sjelden i oppfyllelse. Man er dømt til å mislykkes og føler et nederlag. Det er lett å glemme at tiden går og at dette medfører naturlige endringer både i interesser og prioriteringer, for meg hadde tiden utenfor stått stille. Jeg ville tilbake til der jeg var før problemene startet. Dette hverken lar seg gjøre eller er å foretrekke, det vet jeg nå. Motet forsvinner sakte men sikkert og man havner i en ond spiral. Slik jeg ser det gjenstår det da tre valg, det ene valget kan fort betegnes som en urealistisk drøm.
Man bryter rett ut av spiralen og så er man fri! Det er dette valget mange i dag tror er det rette, det ser best ut på CVen og arbeidsgivere og samfunnet klapper i hendene og skryter av deg.
Men.
Jepp, dette er i mine øyne, i mitt tillfelle og gjelder sikkert også for mange andre, feil valg. Det kjennes sikkert riktig ut, kanskje det er det også for noen sjeler, men realiteten er at for mange så forlater man egentlig ikke spiralen. Den utvides. Hvordan da?, spør du sikkert. Problemet er ikke løst, diameteren er bare større og nedstigningen går saktere.
Hva er de andre valgene? Er de bedre?
Det ene valget er bedre og det andre valget er verre. Jeg tar det verste først.
Dette er egentlig ikke et valg, men man kan fortsette nedstigningen i den spiralen man befinner seg i. Helt til man treffer bunnen. Hva som er bunnen er vanskelig å beskrive, det kan være på det tidspunktet man gjør et ANNET «valg». Bunnen er det laveste punktet man er på i en prosess eller tilstand, det å være på bunnen mener jeg ikke betyr at man har kommet til «The end». Desto lengre ned man kommer jo lengre er veien tilbake. Så da er selvsagt det siste valget å snu, ta spiralen opp igjen. Det er ikke bare å gå tilbake, man må rydde på veien. Noe av det man finner graver man ned på stedet mens andre ting putter man i sekken så man har kontroll på det. Dette tar tid, ofte lang tid.
Det er i denne prosessen jeg er nå, på vei opp spiralen. Målet mitt er å bli så bra som mulig slik at jeg kan ha et så normalt liv som mulig. Med familien min, sosialt og yrkesmessig.

Denne bloggen er en del av min vei opp spiralen og jeg takker alle som støtter meg i denne prosessen.

#SakteMenSikkert
Kenneth Hasselstrøm

Hei igjen :-)

Først…
Jeg klarer å holde motet sånn noenlunde oppe til tross for ei uke med mye smerter, det er hofte og fot som har vært problemet. Det kan lettest sammenlignes med å ha tannpine fra hofta og ned til tærne 24/7, hver gang man anstrenger seg så hugger det til. Men, som sagt så holder jeg motet oppe. En viktig årsak til dette er at jeg har vært flinkere til å fylle på med ting som gir meg positive opplevelser. Flere små ting som til sammen gjør hverdagen enklere. I tillegg så hjelper det at en av mine hovedinteresser, fotball, har gitt meg mye glede den siste tiden.

…så
Nå som «alle» vet noe om hvordan jeg har det, befinner jeg meg i en litt merkelig situasjon. Mange i mitt nærmiljø og i min omgangskrets vet nå litt om hva som skjuler seg bak maska. Noe jeg er komfortabel med, faktisk. Det som er interessant er at jeg vet ikke hvem som vet, bortsett fra de som har kommentert eller trykket «liker» på facebook. Slikt sett er facebook og andre sosiale medier fine arenaer for å spre slike nyheter. Mange har sikkert sett det jeg skrev uten å like eller kommentere, helt greit det også, noe som gjør at jeg fortsatt ikke vet hvem som vet. Skal stoppe der, roter meg litt bort mens jeg prøver å forklare at selv om du vet hvordan jeg har det så er det ikke sikkert at jeg vet at du vet. Eller noe slikt. Det fine med denne bloggen er at jeg slipper å legge ut og forklare hvordan jeg har det eller har hatt det. Ikke minst så slipper andre å føle at de må spørre meg om helsa når de møter meg på, for eksempel butikken, man kan hilse som vanlig eller snakke om hverdagslige ting. Ganske kjekt.

Nyhetens interesse er ferskvare, tilførselen av ferske saker er avgjørende for å holde på leserne, mener jeg å ha lest et sted. Nå har ikke jeg tenkt å bli tabloid, men det fikk meg til å tenke litt. Jeg har ingen tanker om at denne bloggen skal bli et sponsorobjekt, jeg kommer ikke til å ta med motetips eller andre rosa tema og provoserende eller sjokkerende er vel heller ikke det første som faller meg inn. På den andre side så ønske jeg jo at noen leser det jeg skriver, så hvordan skal jeg få dere der ute til å ville fortsette å lese bloggen min? Det vil jeg gjerne høre noe om :-)

En ting har jeg tenkt å gjøre, bloggen blir todelt. En side med oppdateringer fra hverdagen og en side med bakgrunnshistorien. Så da vil det bli tre faner på siden, «Hjem» – «Om meg» – «Bakgrunn».

Jeg har nettopp vært en tur i Molde, det lovte jeg at jeg skulle skrive noen ord om, samt legge ut et par bilder. Det kommer i løpet av morgendagen, torsdag 7. mai.

Inntil da…

Vi snakkes

Kenneth Hasselstrøm

Hei igjen!

Da er det kun en måned igjen, velger å skrive «kun» selv om jeg føler at det er alt for lenge til.

Etter en tid nå med litt mindre aktivitet øker jeg nå aktiviteten sakte, kropp og hode skal være med hele veien :-)
Har vel hatt noen bedre dager nå og regner med at «formkurven» øker videre. Dette gjelder både kropp og sinn.

Selv om jeg er deprimert kan jeg smile, jeg kan til og med le. Latterkrampe har jeg også hatt. Jeg skal innrømme at den første tiden jeg var sykmeldt lo jeg ikke så mye og i perioder etterpå har det vært stunder hvor jeg ikke har sett lyst på ting. Men for meg så går dette i bølger, som jeg skrev i det forrige innlegget så påvirker smertene humøret.

Sakte men sikkert mestrer jeg det å la smerter være smerter og humør være humør. Pila peker oppover :-)

Så…
Istedet for å tenke at det er lenge til jeg skal til Namdalen Rehabilitering så velger jeg å fokusere på det som skal skje i mellomtiden. Livet har stått på vent lenge nok.

Før Namdalen skal jeg sammen med kona til Molde, en by jeg dessverre aldri har besøkt før, kun henne og meg på hotell. Barna blir tatt godt vare på av deres tante så da kan vi fokusere på oss selv og det å slappe av.
Min datter fyller 9 år snart, hun er veldig glad for at jeg skal være tilstede :-)
I tillegg er det masse små ting og tang jeg kan se fram til den kommende måneden, faktisk tror jeg tiden kommer til å gå fort nok…

Dette var kun en liten oppdatering, greit å skrive noe når man er positiv også, ikke sant ;-)

I helga håper jeg å kunne legge ut et par bilder fra moldeturen her på bloggen, håper det kan være interessant. Så «snakkes» vi til helgen :-)

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm