#SakteMenSikkert

Hei

takk for at du tar deg tid til å lese dette :-)

Den siste tiden har vært bedre enn på lenge, selv om kroppen ikke er på topp så er motet desto høyere oppe. Dette går rett vei. Selv i gode perioder har man dårlige dager, det er hvor fort man reiser seg igjen som er viktig. Det er spesielt på dette området jeg har hatt stor fremgang de siste månedene. Jeg klarer å se opp og fram, jeg har fått troen på at ting blir bedre.
Hvordan er en dag for meg, en dag hvor ikke alt er så bra som det burde?
Kanskje slik:

Vekkerklokka på mobilen plystrer og kvitrer i et økende volum, først knapt hørbart for så å bli irriterende høyt. Øynene åpner seg sakte og hånden går på automatikk mot telefonen hvor en bevegelse blir gjentatt i et desperat forsøk på å slå av spetakkelet. Endelig stille. Som en mumifisert skikkelse på vei opp fra myra etter noen tusen år våkner jeg sakte og prøver å fokusere på verden rundt meg. Kroppen kommer også etter, støl og lettere anspent. Noen enkle men viktige tøyeøvelser står for tur, først føttene, så armene og nakken. Til slutt hoftebevegelser og tøying av rygg. Joda, jeg er våken. Joda, hofte og fot byr på samme menyen i dag som tidligere. Jeg får bare svelge dette i dag også selv om jeg er rimelig mett.

Første etappe er som hos fleste andre mennesker, badet/toalettet. Deretter kjøkkenet og en kopp kaffe som tas med på stua og sofaen. Første etappe er over, dagens første hvilepause står for tur. Små bevegelser i ankler, hofte, nakke og armer utgjør dagens andre tøyeøvelser. Hopper jeg over noe av dette om morgenen tar jeg med meg et dårlig utgangspunkt videre utover dagen. Kroppen, hodet eller begge deler kommer ikke igang om jeg «jukser» i denne prosessen.
Når morgenrutinene mine er unnagjort starter mitt bidrag til familiens morgenrutiner.
Noen ganger kjenner jeg at motet er høyere enn andre ganger, hvor lang denne morgenrutinen tar avhenger like mye av min mentale tilstand som den fysiske. Det henger ofte sammen, men ikke alltid.

Tenk deg at du våkner om morgenen og føler en sorg og oppgitthet uten at du kan forklare hvorfor, en snikende følelse av at du har gjort noe galt. Du vet at du ikke har gjort noe, men følelsen kommer uansett. Du finner ingen knagger å henge dette på, det er vanskelig å jobbe med følelser man kjenner opphavet til. Har du gjort noe galt mot noen, har du sviktet eller mistet noen? Ingenting stemmer. Rundt deg beveger familien seg som om ingenting har skjedd, nettopp fordi ingenting har skjedd. For dem. Men hva med deg, hva har skjedd?
Du leter etter et svar, med tankene og med blikket, det blir vanskelig å forholde seg til noe annet. Hvorfor? Hvorfor trist nå da, ingenting har jo skjedd.

Etterhvert må du ut å treffe andre mennesker, tankene er fortsatt på denne vonde følelsen. Den abstrakte men likevel så konkrete følelsen av at noe er galt. Noen er skuffet eller sint på deg. Hvem kan det være, selv om du vet at ingen har grunn til det, så slipper ikke følelsen. Det kan hende du blir lei deg eller til og med sint. Hjernen jobber på spreng, bevisst og ubevisst. Dette går utover konsentrasjonen din, det er begrenset hvor mye informasjon du klarer å motta. Både verbalt og visuelt. Alt blir et kaos av tanker, ord, beskjeder og bilder fra hverdagen. Du møtte flere personer du snakket med denne dagen, alt gikk nok greit, men virket du fjern, tro? Sa du noe ute av sammenheng? Hva sa de du møtte, hva sa du og hva tenkte du? Alt blir til en grå masse hvor ting flyter sammen i hverandre. Du sitter sliten i sofaen etter denne dagen, en dag hvor det ikke skjedde mye. Men du er utslitt. Du vil bare sove, men hjernen jobber fortsatt med de samme tankene. Det tar lang tid før du får sove.

Når du så våkner morgenen etter er det to tenkelige scenarioer, du våkner med samme følelse eller så er denne følelsen borte. Like fort og uforklarlig som den kom. Du vet at noen ganger våkner du med en vond følelse i en uke, andre ganger kan det være en dag. Det kan også ta et par uker mellom hver gang. Det vet du aldri. Dette gjør deg usikker og sliten.
Trolig så har du det ikke slik. Trolig så virker dette helt merkelig og usannsynlig for deg. Man våkner rett og slett ikke med den følelsen uten at det er en spesifikk og lett forklarlig grunn til det. En årsak man tar tak i å fikser i løpet av kort tid. Trolig.
Faktisk så er dette mer vanlig enn man skulle tro, dette gjelder ikke bare meg. Et hvert tilfelle er forskjellig og alle takler det på forskjellig vis. Noen klarer det bedre enn andre. Dette er en «svakhet» man rett og slett ikke snakker om til daglig. I frykt for hva som vil skje og hvordan andre vil reagere. Det er lettere å holde det inne i seg selv og håpe på at det fikser seg snart.

Dette var et kort eksempel på hvordan en dag for meg kan utarte seg. Jeg vet det er vanskelig å forestille seg dette, men hadde det vært enkelt å gjøre noe med så hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg prøver. Prøver og feiler. Det tar lang tid, men sakte men sikkert blir det bedre. Sakte men sikkert. Sakte. Jeg velger å si sikkert.

Klem fra

Kenneth Hasselstrøm