#SakteMenSikkert

Jeg er en mann på snart 43 år som i stedet for å nyte sine beste år, jobber med å få på plass noe av det mest grunnleggende i livet. Troen på seg selv og at man er verdt noe i samfunnet. Smerter over flere år påvirker en person på flere plan. For min del gjelder dette rygg og ett hvert venstre fot.

Selve prolapsene i ryggen er kun en del av sykdomsbildet mitt, men en stor årsak til hvorfor jeg har kommet dit jeg er i dag. Det å ha smerter er, ja, vondt. Når man ikke blir trodd av leger blir vondt fort til verre. En kamp mot ryggen kan fort bli til en kamp mot HelseNorge og det inviklede systemet med dokumenter som skal signeres og sendes i flere eksemplarer til alle involverte.Fram og tilbake. Jeg ble fortalt at smertene mine var psykisk relatert, det endte opp med at jeg fikk en psykisk og fysisk belastning som kunne vært unngått. Det blir feil å si at jeg er bitter, oppgitt dekker følelsene bedre. Ja, jeg er deprimert, det er ikke noe jeg har valgt å bli/være men en tilstand jeg i dag jobber hardt med å komme meg ut av.

«Legene har alltid rett»

Jeg har hatt problemer med ryggen siden tenårene, når jeg nå nærmer meg 43 år blir det over halve livet. Etter fylte 30 økte problemene og små prolapser dukket opp jevnt og trutt med økende intensitet og frekvens, så sakte gikk det at jeg ubevisst begynte å feilbelaste kroppen. Til slutt var hele kroppen i total spenn og jeg begynte å gå skjevt. Smertene i ryggen var konstante og uutholdelige, etter hvert spredte smertene seg til flere deler av kroppen og da spesielt til venstre side og fot. Det var nå så og si umulig for meg å være i jobb og omtrent all sosial aktivitet var historie. Det eneste jeg hadde fokus på var mine barns aktiviteter, men oppfølgingen var ikke god siden jeg stort sett satt på huk på sidelinjen med intense smerter. Sykefraværet var alarmerende høyt og økende i lengde. Men hva sier legen?

Fastlegen sendte meg hjem med beskjed om at smertene i ryggen var psykisk relatert, som sagt, jeg var stresset. Den samme beskjeden fikk jeg gjentatte ganger i nesten 4 år. Det hadde nok vært en prolaps eller to en gang i tiden, nå var det min feil og mitt ansvar at kroppen var blitt slik. Jeg måtte trene mer og endre tankesettet. I praksis mente legen(e) at kroppen trodde det fortsatt var en prolaps i ryggen fordi hjernen min sendte ut signaler om at det var nettopp det. Så de smertene du kjenner unge hr. Hasselstrøm, de er innbilte smerter, smertene er reelle nok men årsaken er ikke fysisk. Jeg øker aktiviteten og smertene øker, jeg blir redd for at familie og omgangskrets begynner å betvile min vilje til egentlig å bli frisk og å komme tilbake i arbeid igjen. Selv om dette var tanker i mitt hode og ikke virkelighet, føltes det reelt. Det begrenser seg hvor mange ganger man gidder å høre på at en person ikke blir bedre når vedkommende ikke kan slå en diagnose i bordet. Legen sier at det ikke er noe galt med ryggen din, da er det noe galt med deg som person. Det begynner man å tro selv også etter hvert.
Denne perioden, mellom 2010 og 2014, var preget av en kamp mellom meg og helsevesenet. Blodprøver, MR-undersøkelser, 3 runder på ryggskoler, tidvis egentreninger, diskusjoner og ei uoversiktlig papirmølle oppsummerer bare litt.
Årsakene til en depresjon eller nedstemthet kan være utallige, det er gjerne flere grunner til at en person sliter med depressive og tunge tanker. Det er komplekst og vanskelig å forstå, for alle parter. I mitt tilfelle vet jeg at en dårlig rygg med omtrent konstante smerter, et sviktende helsevesen og en hverdag uten jobb er direkte årsaker til depresjonen. I tillegg kommer samvittigheten overfor familien, alt jeg skulle gjort i huset og hvordan jeg føler at jeg svikter kone og barn med tanke på oppfølging og aktiviteter. Det har vært direkte tungt å opprettholde kontakt med mine venner fordi jeg begynte å isolere meg pga smertene. Kontrasten ble stor da resten av familien utvidet sitt sosiale nettverk gjennom jobb og skole.

Man bør faktisk være frisk og oppegående for å være syk i dette landet. Heldigvis har jeg en oppegående kone med sykepleierbakgrunn som hjalp meg gjennom mye av denne labyrinten helsenorge har laget. Mine tanker går til de som ikke har slike sterke pårørende.

Februar og april 2014

Vendepunktet, eller? To operasjoner for prolaps i korsryggen.

I slutten av februar 2014 klarte jeg knapt å gå til bilen da jeg skulle hente min kone på flyplassen, fra flyplassen kjørte vi direkte til St. Olavs og legevakten der. En ny kamp ventet. Den unge legen tok de samme undersøkelsen på meg som fastlegen hadde tatt i snart 4 år. Press litt her og gjør litt motstand der, stå på tå og bøy deg framover. Nei, du har ikke prolaps, i hvertfall ikke så stor at vi gjør noe med det. Jeg fikk en grei dose med morfin og beskjed om å komme meg hjem og hvile et par dager. Da var det greit at min kone var med, i tillegg til mine barn. Hun nektet å ta meg med hjem i den tilstanden, med påfølgende småkrangling og diskusjoner. Den unge legen ble til slutt så lei av dette at han valgte å sende ansvaret videre og sendte meg på en annen avdeling slik at legen der kunne sende meg hjem. I morfinrus men med uendrede smerter var det opp til nettopp min kone å få gjennom min sak. Det ble avgjort at det skulle tas nok en MR-undersøkelse for å se på tilstanden i ryggen, ville denne vise noe annet enn de to foregående? De jeg hadde tatt de to årene før, på en privatklinikk i Trondheim. Både ja og nei.
Bildene viste en liten økning fra forrige gang, slik det hadde vært en økning mellom de to første undersøkelsene. Forskjellen var at denne gangen var det en kirurg som så på bildene, han sammelignet til og med bildene med de gangene. Kirurgen kom opp til det rommet jeg lå og la fram vurderingen selv, han var faktisk irritert og forbauset over at jeg ikke var operert etter førte MR-Undersøkelse. Han kunne ikke gjøre noe annet enn å beklage på vegne av helsevesenet og stilte seg spørrende til hvorfor slikt hadde skjedd. Morgenen etter var jeg operert og få timer etter operasjonen reiste jeg meg opp å sto rak i ryggen for første gang på flere år. Etter at tårene hadde tørket begynte jeg å se fremover. Nå skulle jeg stå på, jeg hadde rett hele tiden og nå begynte opptreningen.
Det gikk bra helt til jeg i april ble liggende på sofaen uten muligheter til å komme meg opp. Etter over et halvt døgn på sofaen, inkludert natten, ringte min kone som skulle komme hjem fra en venninnetur på Røros. Hun ble først irritert på meg for at jeg ikke hadde ringt henne tidligere og lurte på om jeg hadde kommet meg på do. Det hadde jeg ikke, vannlatningsevnen var borte. Da begynte ting å skje. Ambulanse ble kontaktet og jeg skulle fraktes til lege. Heldigvis hadde det lokale legekontoret akkurat stengt så sykehuset var neste stopp. Men hvilket sykehus? Det tok Orkdal Sjukehus og St. Olavs Hospital nærmere en halv time å bestemme seg for å sende meg til Trondheim. Uenigheten var om jeg skulle undersøkes av lege på Orkanger for så sendes til MR-undersøkelse på St. Olavs eller om jeg skulle sendes direkte til det sykehuset med MR-maskin. Dette førte til at jeg ble liggende i ambulanse i nærmere 45-60 minutter i stedet for 20 minutter. Jeg lå i morfinrus med fortsatt sterke smerter, for meg virket det som en hel dag, tidsaspektet ble forklart til meg etterpå.

Sykepleieren som tok i mot meg på sykehuset nektet å gi meg mer smertestillende fordi hun fryktet at jeg kunne bli narkoman ved for mye sterke smertestillende. Hennes egne ord. Jeg fikk en kraftig paracet i stedet. Tapping av blære med 1,4 liters innhold og hasteoperasjon ventet.

Hvorfor deppa nå da?

Den siste prolapsen hadde forårsaket skade på isjiasnerven, det ville nok ta et års tid før den leget, om den i heletatt kom til å leges. Nå, over et år etterpå begynner det å gå opp for meg. Smertene er der fortsatt og det er fortsatt tungt å være aktiv. Presser jeg meg for hardt blir jeg liggende på grunn av smerter i rygg og fot, er jeg for lite aktiv har jeg ingen fremgang. Det liker ikke jeg, det liker ikke NAV og det liker ikke helsevesenet.

Jeg har i en periode vært relativt aktiv nå, to turer på ca 15-20 minutter med hunden om dagen, lettere husarbeid og noen små oppgaver ellers. I skrivende stund har jeg nok fått en liten prolaps igjen, men det ser ut til at denne trekker seg tilbake. Det har gått noen dager og jeg er merkbart bedre.

27. mai skal jeg på opptrening i Namdalen, raskere tilbake som det heter, et treukers opphold som skal hjelpe meg i opptreningen. Et tilbud NAV ikke kunne tilby meg, men som jeg måtte finne tak i på eget initiativ. Min kommune, Skaun, har tildelt ressurser for kun 1 plass årlig for slikt. Andre tilbud enn dette ene rehabiliteringstilbudet på Røros hadde de ikke kunnskap om. Det var heller ikke noe vilje til å hjelpe meg videre utover dette enn å oppfordre meg til å søke neste år.

Ja, jeg er fortsatt deprimert, men jeg er ikke så langt nede som jeg til tider har vært. Jeg prøver å se framover og håper og tror at jeg igjen kan fungere sånn noenlunde normalt. Alternativet skremmer meg.

Dersom du har opplevd noe av det samme så fortell meg det gjerne, gi meg også kommentarer om det er noe du har på hjertet angående det jeg har skrevet. Jeg har planer om å skrive litt på denne bloggen ukentlig frem til oppholdet på Namdalen Rehabilitering og kanskje daglig mens jeg er der.

Denne bloggen blir som en slags dagbok for meg og får jeg noen tilbakemeldinger kan disse være til inspirasjon for meg. Kanskje kan dette hjelpe noen i samme situasjon også, det ville gjøre meg ufattelig glad. Jeg svarer gjerne på spørsmål :-)

Jeg ønsker å ha en positiv vinkling på denne bloggen, men samtidig vil jeg være ærlig og må ta noen forbehold på dette. Dette vil nok også være en av de lengste innleggene. ;-)

Vi snakkes ?

#SakteMenSikkert

Kenneth Hasselstrøm